Faktaflak fra Fafo Østforum
Av Alf Tore Bergsli

I EU-området er det store variasjoner i hvordan regulering av minstelønn er lagt opp. De fleste EU-land har en form for lovpålagt nasjonal minstelønn. Unntakene er alle de nordiske landene, Østerrike, Italia og Kypros, – samt de delvis assosierte landene Liechtenstein, Monaco og i all hovedsak Sveits.

Også blant land som har minstelønn er det store forskjeller i hvor mange som vil være i den umiddelbare målgruppen. I land som Portugal og Romania arbeider rundt 20 prosent av arbeidstakerne for minstelønn, mens bare 5 prosent i Belgia og på Malta.

Et tilbakevendende tema i EU-systemet er hvorvidt og hvordan en minstelønn kan fastsettes på tvers av alle landene, gjennom et eget minstelønn-direktiv. Et slikt direktiv vil også kunne gjelde for EØS-landet Norge.

I løpet av 2020 ble det satt fortgang i spørsmålet. EU-kommisjonen la frem et endelig forslag til Rådet og EU-parlamentet den 28. oktober 2020. Her kan du lese Stortingets EU/EØS-nytt sin oppsummering av forslaget til minstelønnsdirektiv.

Splitter på kryss og tvers

Grunnleggende sett myldrer det av politiske og økonomiske betenkninger både for og imot en generell innføring og fastsetting av minstelønn, både generelt og EU-spesifikt.

For EUs del, vises det gjerne til behovet for å bekjempe økende fattigdom og sosial ulikhet.

I EU-kommisjonens konsulterende brev i forbindelse med lansering av forslaget til innføring i januar 2020 vektlegges blant annet følgende (egen oversetting):

Et EU-initiativ [om minstelønn] ville etterstrebe forbedrede arbeidsbetingelser, begrense lavlønnsarbeid [såkalt in-work poverty, dvs. at lønna man får ikke sikrer et godt  nok livsgrunnlag] og bidra til mer rettferdig konkurranse blant bedrifter i fellesmarkedet, mens det samtidig tar høyde for spriket i nasjonale særegenheter og institusjonelle forhold i de ulike medlemslandene.

Forslaget om et pålegg om minstelønn for alle medlemsland (se forslaget til kompromiss under bolken om 2020) har vært kontroversielt og splitter både ulike land og ulike grupper og aktører i hvert enkelt land.

Særlig de nordiske landene – både arbeidslivets parter og politisk ledelse – er relativt samstemte motstandere av en slik felles minstelønn.

En grunnleggende begrunnelsene er at en slik «lovpålagt» minstelønn bryter med et grunnleggende prinsipp, hvor lønnsspørsmål er fundert i organisasjonsretten og frie forhandlinger mellom bransjeorganisasjonene. De er også bekymret for at man får en situasjon der en minstelønn blir normalen, i stedet for et «gulv». Med andre ord at man kan få en fallende lønnsutvikling. I mange EU-land har da heller ikke arbeidslivets parter særlig innvirkning på den lovpålagte minstelønnen.

Nordiske politikere framstår som nevnt også som relativt samstemte motstandere. Statsråd Torbjørn Røe Isaksen – den gang næringsminister, senere arbeidsminister – oppsummerte på mange måter den nordiske holdningen overfor VG 21. oktober 2019, riktignok på et stadium før EU-kommisjonen åpnet for at eksempelvis de nordiske landene kunne bli unntatt fra et pålagt minstelønn-regime:

– Det kan høre tilforlatelig ut med en felles minstelønn, men argumentet om at det vil bety snikinnføring av lavere lønn i Norge, er reell: Tenk deg at vi skal ha felles likelønn med Litauen, Polen og andre lavtlønnsland; det sier seg selv at en felles minstelønn vil kunne bety lavere lønn for norske arbeidstagere.

– Det andre argumentet jeg vil trekke frem, er at vi mener en minstelønn flytter lønnsdannelsen bort fra partene i arbeidslivet til politikerne. Det mener vi er feil, sier næringsminister Isaksen.

Nordisk fagbevegelses motstand er også begrunnet i at partene i arbeidslivet kan miste mye av spillerommet og sitt eksistensgrunnlag som følge av innføringen av en «garantilønn», noe som svekker mulighetene til å påvirke andre arbeidslivsspørsmål.

Fagbevegelsen i en rekke andre land med svakere lønnsutvikling er derimot forkjempere for bestemmelsen. Dette innebærer at konflikten også går innad i den europeiske fagbevegelsen. Spørsmålet har i flere runder vært en brennhet potet i det felleseuropeiske samarbeidsorganet for arbeidstakerorganisajsoner (ETUC). Særlig nordisk motstand har like fullt hindret et vedtak som gir klar støtte til et felleseuropeisk minstelønn-direktiv.

De politiske konfliktene går generelt etter flere akser.

  • Sterke vs. svake partsforhold: I land hvor fagbevegelsen og partssamarbeid med arbeidsgivere og myndigheter har svakt fotfeste, ser de fordeler av en slik lovgivning. I land der arbeidslivets parter står sterkt ønsker de den ofte ikke.
  • Høyinntektsland vs. lavinntektsland: Siden EU har fri arbeidsmobilitet, men ingen felles standarder for lønnsrettigheter, fører lav lønn i hjemlandet raskt til «hjerneflukt» av personer med kompetanse som er verdifull i land med betydelig høyere inntektsnivå.
  • Høye inntektsforskjeller vs. små inntektsforskjeller: Dette bildet er mindre enkelt, men enkelte land har en høy andel arbeidstakere som har faretruende lav inntekt, mens spennet oppover kan være stort.

Kasteballen i EUs «grensesone»

Den økte aktualiseringen av et minstelønn-direktiv er på mange måter et termometer på den økende integrasjonen og regelverk-utviklingen som gradvis har funnet sted i EU-området.

I utgangspunktet unntok Romatraktaten (1957) var arbeidslivsregulering og sosiale rettigheter fra EUs innflytelsessfære, men lot dette være spørsmål forbeholdt hvert enkelt medlemsland å besvare hver for seg.

Lønnsregulering har følgelig vært eksplisitt unntatt i EUs grunnleggende lovverk. Punktet om arbeidsrettigheter sier at de pålagte prinsippene og rettighetene nevnt der «ikke skal gjelde for lønn, organisasjonsrett, eller retten til å streike eller iverksette lockout» (Kapittel 10, artikkel 153, nr. 5; egen oversetting).

Øvrige prinsipper for arbeidstaker-rettigheter har derimot gradvis kommet til, blant annet ved etablering av et grunnleggende sett av rettigheter på åttitallet som ble fulgt opp med en konkretiserende handlingsplan i 1991.

Maastricht-traktaten i 1993 økte det juridiske rommet for sosiale spørsmål og arbeidslivspartenes roller og funksjoner. Dette ble ytterligere utvidet i Amsterdam-traktaten (1999) og Lisboa-traktaten (2009).

EU-minstelønn har blitt tatt ut av skuffen ved flere korsveier. EU-kommisjonen oppfordret i 1993 medlemslandene til å sikre alle sine borgere «rettferdig lønn», noe EU-parlamentet fulgte opp med å gi konkrete råd om hvilket nivå en minstelønn burde ligge på. Motstand fra enkelte medlemsland la likevel utover nittitallet lokk på forsøkene på å formalisere dette.

EUs kraftige utvidelse østover i 2004, med påfølgende lønnsgap mellom nye og gamle medlemsland, bidro til å gjenoppfriske debatten. I 2005 tok en gruppe franske, tyske og sveitsiske forskere til orde for nødvendigheten av at EU skulle arbeide for en lønnssikring i det felles arbeidsmarkedet. Det ble blant annet vist til behovet for å sikre et lønnsnivå som var til å leve av, samt å begrense lønnsdumping på tvers av landegrensene i unionen.

I nyere tid la deklareringen av den europeiske «pilaren» for sosiale rettigheter ny ved på bålet i november 2017. Her sto «rettferdig lønn» for unionens arbeidstakere sentralt.

2020: Alvor bak ordene?

Med valget av Ursula von der Leyen som ny leder for EU-kommisjonen i desember 2019 ble temaet EU-minstelønn på nytt høyaktuelt. Mens forløperen, Jean-Claude Juncker, hadde begrenset seg til sterke anmodninger, lanserte hun et tydelig valgløfte om at en felles minstelønnsordning i EU skulle komme på plass.

Europakommisjonen la fram sine innspill 14. januar 2020, i form av et konsulterende brev (C(2020) 83) som del av første fase av arbeidet med å få et minstelønn-direktiv på plass. Målsettingen ble sett på som en del av en planlagt større sosialpolitisk pakke for EU.

Innspillet var en form for høringsrunde og invitasjon til dialog til arbeidslivets parter, der de ba om tilbakemeldinger på sin beskrivelse av saksforholdene og ikke minst behovet for, og utformingen av, et minstelønn-direktiv.

Forslaget førte raskt til protester, særlig fra Norden. Selv om utformingen langt fra er klar, har det da også etter hvert kommet signaler om at EU-kommisjonen kan komme til å foreslå en mer nyansert lovgivning enn det som har blitt skissert tidligere:

  • Minstelønna skal ikke være lik for hele EU (og EØS), men fastsettes for hvert enkelt land.
  • Minstelønna skal tilsvare 60 prosent av median-inntekten i hvert enkelt land.
  • Av størst betydning for Norden, er at de har åpnet for at land der tariffoppgjørene med et velfungerende system for lønnsnivå styrt gjennom tariffavtaler (og høye lønnsnivå) kan bli unntatt lovreguleringen.

Ifølge FriFagbevegelse (januar 2020), som siterer EU-kommissær for arbeid og sosiale rettigheter, sosialdemokraten Nicolas Schmit, ønsker man å legge et endelig forslag på bordet tidlig i september. Ifølge samme kilde, åpnes det for et alternativ der partene i arbeidslivet selv forhandler fram et forslag til rammeverk for minstelønn. Det vil i så fall måtte skje i løpet av en ni måneder.

Hvordan de ulike aktørene konkret stiller seg til et slikt eller lignende kompromiss-forslag er i skrivende stund usikkert. På et tidlig stadium, 14. januar i 2020, utrykte ETUC imidlertid bekymring for at det endelige forslaget ikke ville ta tilstrekkelig høyde for tradisjonene med kollektive forhandlinger.

I juni 2020 tok EU-kommisjonen steget over til andre høringsrunde.

EU-kommisjonen la frem et endelig forslag til Rådet og EU-parlamentet den 28. oktober 2020. Her kan du lese Stortingets EU/EØS-nytt sin oppsummering av forslaget til minstelønnsdirektiv.

 

 

 

Publiseringsår: 
2020

Relaterte nyheter

LO-kontoret i Brussel, 05.06.20
Fafo Østforum / NTB Info, 22.11.20

Relaterte seminarer