Litauen er et mellomstort EU-land i areal (65 300 kvadratkilometer, nummer 16 av 27 land) og blant de mindre i befolkning (nummer 21 av 27 land). Landet er flatt, med mindre kystlinje mot Østersjøen enn de to andre baltiske landene. Det grenser mot Latvia i nord, Hviterussland mot øst og sørøst, Polen i sør og Kaliningrad/Russland i sørvest. Hovedstad og klart største by er Vilnius, med rundt 580 000 innbyggere. Nest største by – Kaunas – har rundt 305 100 innbyggere.

Litauisk er landets eneste offisielle språk. Det er en del av de såkalte baltiske språkene, med indoeuropeiske røtter (i motsetning til estisk). Tross en del likheter regnes det altså ikke som del av den slaviske språkgruppen. Mellom litauisk og latvisk er forskjellen så stor at det er vanskelig å kommunisere.

Den 11. mars 1990 erklærte Litauens sin uavhengighet fra Sovjetunionen. Landet er en parlamentarisk republikk med en president som statsoverhode. Presidenten utnevner statsministeren, som er regjeringens overhode. Nasjonalforsamlingen kalles Seimas.

Presidenten velges av folket. Embetet som statsoverhode er i hovedsak seremonielt, men har en sterkere politisk rolle enn i mange av EUs øvrige republikker. Særlig gjelder dette et overordnet ansvar for utenriks- og sikkerhetspolitikken, en rolle som normalt ellers tilfaller utenriksminister og statsminister, i tillegg til å være øverste leder for de militære styrkene. Presidenten har også ansvaret for en rekke utnevnelser i statsapparatet, særlig i rettsvesenet, kan foreslå nye lover overfor nasjonalforsamlingen og har en viss vetorett andre veien.

I mai 2024 ble den partiuavhengige Gintas Nauseda gjenvalgt med 74 prosent av stemmene. Valgdeltakelsen lå på knapt 50 prosent. Som i de andre baltiske landene er valgdeltakelsen lav og har sunket kraftig siden 1990. Det er de unge (under 30 år) som i minst grad deltar i valg.

I oktober 2024 var det valg til parlamentet. Sosialdemokratene (LSDP) vant valget med 19,3 prosent, det kristelige konservative partiet Homeland Union – Lithuanian Christian Democrats (TS-LKD) kom på andreplass (18 prosent), og det omstridte populistiske partiet Nemunas Dawn (NA) fikk knapt 15 prosent.

Kort tid etter valget var det protester mot sosialdemokratene LSDP og senter-venstre-demokratene DSVL sin beslutning om å danne regjering med det populistiske NA-partiet. En måned før valget begynte en rettsak mot NAs leder Remigijus Zemaitaitis. Han ble tiltalt for antisemittiske ytringer og for å bagatellisere holocaust i Litauen. Selv uttalte Zemaitaitis at hans ytringer ikke er antisemittiske, og han avviste å ha gjort noe galt.

Etter en korrupsjonsetterforskning som utløste protester, trakk den sosialdemokratiske statsministeren Gintautas Paluckas seg i juli 2025. Ifølge litauisk lov må dermed hele regjeringen trekke seg. Inga Ruginienė fra det sosialdemokratiske partiet tiltrådte som statsminister i september 2025.

I juni 2025 trakk alle de tre baltiske statene seg fra FN-konvensjonen som forbyr produksjon, lagring, salg og bruk av landminer. De uttalte at de ønsker å sende et budskap om at de er forberedt og kan bruke alle nødvendige midler for å forsvare sitt territorium og sin frihet. Også den finske riksdagen har vedtatt å trekke seg fra minekonvensjonen.

I likhet med de andre baltiske landene solidariserer Litauen seg sterkt med Ukraina, spesielt etter fullskalainvasjonen i 2022.

Etter det omstridte presidentvalget i Hviterussland i 2020 ble opposisjonspolitikeren Svjatlana Tsikhanowskaja tvunget i eksil og har siden bodd i Litauens hovedstad Vilnius. Der etablerte hun den forente overgangsregjeringen samme året.

Administrativt har landet tidligere hatt tre nivåer under det nasjonale. Fylkesnivået mistet status som politisk-administrativt nivå i 2010. Det er nå 60 kommuner og 500 «sogn» eller kommunedistrikt.

Etter selvstendigheten gjennomførte Litauen en rekke reformer for å legge om til markedsøkonomi, inkludert privatisering av statlige eiendommer og virksomheter. Dette var ikke smertefritt og innebar blant annet høyere arbeidsledighet og inflasjon. Litauen hadde en rask økonomisk vekst på 1990-tallet, selv om økonomien ble satt noe tilbake av den økonomiske krisa i Russland i 1998. På 2000-tallet opplevde Litauen en betydelig økonomisk vekst, og landets BNP økte med omtrent 7,5 prosent årlig fra 2000 til 2008.

Finanskrisa i 2008 rammet de baltiske landene hardt. I Litauen sank BNP med 14,8 prosent i 2009 – EUs verste dette året – tett fulgt av de to øvrige baltiske landene. Regjeringen gjennomførte raskt vidtrekkende økonomiske reformer, blant annet med sikte på å tiltrekke seg utenlandske investeringer og fremme eksporten. Litauen nådde bunnen av nedkonjunkturen allerede i 2009. Basert på realveksten i BNP fra krisa og frem til i dag har Litauen klart seg bedre enn begge de to andre baltiske landene, og særlig målt mot Latvia.

Litauens bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger var på 32 500 euro i 2024, under EU-gjennomsnittet på 37 600 euro. Kjøpekraftjustert BNP per innbygger var på 88 prosent av EU-snittet – en kraftig innhenting på 27 prosentpoeng siden 2010.

Koronaåret 2020 endte med en marginal negativ vekst i BNP på −0,1 prosent fra året før. Dette var imidlertid best i EU – kun slått av Irland.

Den økonomiske veksten i Litauen avtok betydelig etter 2021. BNP-veksten falt fra 6,4 prosent i 2021 til 2,5 prosent i 2022 og videre til 0,3 prosent i 2023. I 2024 tok veksten seg opp igjen til 2,8 prosent. Sammenlignet med sine baltiske naboland er nedgangen i BNP-vekst de siste årene minst i Litauen.

EU-kommisjonen påpeker i sin 2024-vurdering at den økonomiske bedringen i Litauen ble dempet av svakere privat forbruk og redusert eksport. I en tilsvarende vurdering fra 2020 påpekte EU-kommisjonen høyt privat forbruk og høy eksport nettopp som motorer for Litauens vekst. Endringen skyldes krigen i Ukraina. Den anslåtte veksten for 2025 hviler i hovedsak på forventninger om økt privat forbruk og investeringer.

Statsgjelden har vært voksende siden 2018 og gjorde et lite byks under koronapandemien, fra å utgjøre nærmere 33 prosent av BNP i 2018 til over 46 prosent ved inngangen til 2021. I tredje kvartal 2021 utgjorde den 45,1 prosent av BNP. Det er likevel et relativt lavt nivå i EU (8. lavest). Økning i pensjoner, sosiale ytelser og lønnsøkning i offentlig sektor er drivere for underskuddet i statsbudsjettet.

Landet har høy inntektsulikhet, hvor landets 20 prosent rikeste husholdninger tjener sju ganger så mye som de 20 prosent fattigste.

Korrupsjon er et problem, men rangeringen som 32 i verden på Transparency Internationals korrupsjonsindeks i 2024 (rangert fra minst korrupte land og nedover) er ikke spesielt dårlig i østeuropeisk sammenheng. Landet har steget på lista i løpet av få år.

Inflasjon

Finanskrisa ledet til en inflasjon på 11,1 prosent (Harmonized index of consumer prices HICP) i 2008, tredje høyest i EU etter Latvia og Bulgaria. De påfølgende årene holdt prisveksten seg relativt høy, før den avtok på grunn av fallende energi- og matvarepriser. I 2015 var prisveksten så vidt negativ (deflasjon), mens den var på 3,7 prosent i 2017.

I 2022 var Litauens inflasjon nest høyest i hele EU og lå på 18,9 prosent. Baltikum og Ungarn var landene med høyest inflasjon i året da Russland startet sin fullskalainvasjon av Ukraina. I 2023 falt inflasjonen til 8,7 prosent, og i 2024 lå den på 0,9 prosent. EU-kommisjonen anslo at inflasjonen ender på 2,8 prosent i 2025 og 3,1 prosent i 2026. 

Litauen regnes som et bedriftsvennlig land og tiltrakk seg relativt store utenlandske investeringer da landet ble EU-medlem. Årlig innstrømning av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) har stort sett svingt mellom 2 og 4 prosent av BNP i perioden 2015 til 2024. I 2020 økte FDI-innstrømningen markant til 7,9 prosent av BNP, men har i etterkant ligget nærmere 4 prosent av BNP (frem til og med 2024). At nivået har holdt seg relativt stabilt også etter Russlands invasjon av Ukraina, tyder på at utenlandske investorer i liten grad lar seg avskrekke fra å investere i landet, til tross for den geografiske plasseringen.

Litauiske næringsliv- og finansaktører investerer også i utlandet. Fra 2010 og frem til koronapandemien var årlig utgående FDI rundt 1 prosent av BNP, mens det fra 2020 har vært noe større svingninger.

Litauen har hatt en kraftig eksportvekst siden landet ble EU-medlem. Fra 2005 til 2020 ble den totale eksportverdien av varer tredoblet, mens eksportverdien av tjenester firedoblet seg. I 2023 eksporterte landet varer til en verdi av knapt 43 millioner dollar og 21,8 millioner dollar i tjenester. 

I takt med økende kjøpekraft i befolkningen har også vareimporten økt. Handelsunderskuddet innen varer har vært vedvarende, mens et stort overskudd i tjenestehandel – særlig transporttjenester – har sikret et samlet handelsoverskudd de senere årene.

 Litauens handel er i verdi mest utbredt med følgende land:

• Eksport: Latvia, Polen, Tyskland og Nederland og Russland
• Import: Tyskland, Polen, Latvia og USA og Norge

Når det gjelder varer, er følgende mest utbredt:

• Eksport: raffinert petroleum, møbler, hvete, biler og acetalplast
• Import: råolje, biler, petroleumsgass, medikamenter og traktorer

Litauen og Norge

Handelen mellom Norge og Litauen har økt kraftig de siste årene og er fremdeles i vekst. Fra 2004 til 2025 har vareimporten til Norge sjudoblet seg og eksporten til Litauen tidoblet seg.

Norge har hatt et økende handelsoverskudd overfor Litauen. I 2024 importerte vi varer fra Litauen til en total verdi av 12,2 mlliarder kroner og eksporterte for 19 milliarder kroner, en kraftig økning siden 2021 (5,3 milliarder kroner). Fra Litauens perspektiv sto det norske markedet for 3,0 prosent av eksporten og 1,8 prosent av importen innen varer (2019). De to landene har omfattende samhandel innenfor skipsindustrien. I tillegg eksporterer Litauen tre og trevarer, klær, metall og maskiner til Norge, mens gass, fisk og maskiner går den andre veien.

Norsk næringsliv er synlig til stede i Litauen, og mer enn 250 norske investorer driver forretningsvirksomhet i landet. Blant disse er Gjensidige, Visma og Kitron. Statens pensjonsfond utland er ingen stor investor i Litauen, men hadde ved inngangen til 2021 investert 2,1 milliarder kroner i landet. I 2025 hadde denne verdien tredoblet seg til 6,5 milliarder kroner.

EØS-midlene

For perioden 2021 til 2028 skal Norge sammen med Island og Liechtenstein bidra med 3,268 milliarder euro til 15 av EUs mindre velstående medlemsland. Det norske bidraget utgjør om lag 97 prosent av bidraget. Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid i Europa. Prioriterte områder er grønn omstilling, demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter og sosial inkludering og samfunnsmessig robusthet. Litauen vil motta 117,9 millioner euro.

Litauen har hatt en relativt sterk industribase, men industriens betydning har avtatt. I 2023 står industri for rundt 23,3 prosent av verdiskapingen, omtrent på nivå med EU-snittet (20,2 prosent). Offentlig-finansierte tjenester utgjør 15,4 prosent, klart under EU-snittet (18,3 prosent). Litauen skiller seg ut i EU-sammenheng særlig når det gjelder betydningen av transport og lagring, som står for 10,9 prosent av verdiskapingen, langt over EU-snittet (4,8 prosent). Varehandel er den viktigste øvrige næringen og står for 14,5 prosent (EU-snitt 11,2 prosent).

Industri er forstått som samlet verdiskaping i utvinning, industri samt energi- og vannforsyning.
Offentlig-finansierte tjenester er forstått som offentlig administrasjon, utdanning og helse- og omsorgstjenester.

(Kilde: Eurostat)

Arbeidsmarkedet preges av mangel på arbeidskraft grunnet utvandring og en generell befolkningsnedgang. En av virkningene har vært økte lønninger. På lengre sikt er det bekymring for en aldrende befolkning og svakheter ved nasjonale systemer for utdanning og helse.

I 2024 var 1,38 millioner personer (20–64 år) registrert sysselsatt i Litauen. Antallet har sunket med over 200 000 personer siden 2004. Dette skyldes en generell nedgang i arbeidsstyrken på 16 prosent fra 2010 til 2019. Sysselsettingsraten var i 2024 på 79,2 prosent i samme aldersspenn. EU27-snittet var dette året på 75,8 prosent.

Høy sysselsetting blant kvinnene bidrar sterkt til å løfte landets totale sysselsettingsgrad: 79,9 prosent blant menn og 78,5 blant kvinner i 2024. EU- gjennomsnittet er på 70,8 prosent for kvinner. 

En aldrende befolkning ventes å sette Litauen på en rekke prøvelser, med krav om investeringer i helse, kompetanse og læring.

Arbeidsledighet

Litauen hadde lav arbeidsledighet i årene med økonomisk fremgang på 2000-tallet. I årene fra 2009 til 2014 lå imidlertid andelen (15–74 år) over 10 prosent, med en topp på hele 17,8 prosent i 2010 – tredje høyest i EU, etter Spania og Lativa, og nær det doble av EU-snittet. Frem til og med 2019 falt imidlertid ledigheten til 6,3 prosent – 0,4 prosentpoeng under EU27-snittet. I koronaåret 2020 steg den igjen, til 8,5 prosent – 4. høyest i EU etter middelhavslandene Hellas, Spania og Italia.

Ledigheten har de seneste årene stabilisert seg på mellom 6,5 og 7 prosent. EU-kommisjonen har anslått at den for 2025 og 2026 vil ende på 6,8 og 6,6 prosent.

Da Litauen ble medlem av EU i 2004, var arbeidsledigheten blant de unge redusert etter en kraftig økning rundt år 2000. Siden har landet i hovedsak holdt seg litt bedre enn EU-snittet, men med en forverring under og etter koronapandemien. Såkalte NEET – ungdom mellom 15 og 29 år som hverken er i arbeid, utdanning eller opplæring – lå på 14,7 prosent i 2024 – 3,7 prosentpoeng over EU-snittet. Litauen er et av de landene der det har vært gjennomført pilotprosjekter som en del av ungdomsgarantien.

Lønn og lønnsutvikling

Litauen hadde en sterk økning i lønnsnivået i perioden før finanskrisa – med en nominell vekst i lønninger på 15,1 prosent i løpet av perioden 2004-2007. Økningen var særlig stor innenfor bygg og anlegg, helse, industri og handel. Årsaken det vises til, er de demografiske trendene, der særlig utvandring av folk i arbeidsfør alder har ført til økt konkurranse om arbeidstakerne i hjemmemarkedet.

Som følge av finanskrisa ble det først en stagnasjon og i 2009 en reduksjon i lønningene. Deretter kom en svak vekst, før lønningene steg raskere fra 2013. Siden har man sett store årlige økninger: 9,5 prosent i 2017, deretter 7,7 prosent i 2018 og 7,0 prosent i 2019. Veksten fra 2019 til 2020 var på hele 10,2 prosent – riktig nok i et år med svært høy inflasjon. I andre kvartal 2025 var gjennomsnittlig netto månedslønn 1461 euro ifølge landets statistikkbyrå. I 2023 var denne på 1108 euro ifølge EUs tall.

Minstelønna i Litauen har blitt kraftig oppjustert siden 2018, da den var på 400 euro per måned. I 2019 ble bruttolønna satt til 555 euro, i 2020 til 607 euro og i 2021 til 642 euro. Fra 1. januar 2024 hadde minstelønna blitt oppjustert til 924 per måned og i 2025 til 1038 euro.

EU-kommisjonen peker på det store fallet i antallet personer i yrkesaktiv alder som et av Litauens største problem. Litauen har hatt svært høy arbeidsutvandring siden uavhengigheten i 1990 og er ett av de tre landene i EU med størst utvandring. Mange med ettertraktet kompetanse har søkt seg til andre land.

Hvert år fra 2007 til 2018 dro i snitt 44 000 litauere ut av landet. Den største bølgen var i 2010 på grunn av høy arbeidsledighet. Da reiste 83 000 litauere ut. I nyere tid er det færre som har reist. I 2019 var antallet 35 500. Siden 2020 har antallet holdt seg relativt stabilt og var i 2023 på 21 700. Flere som har oppholdt seg i øvrige EU-land, vender dessuten hjem.

Like fullt: I 2023 oppholdt drøye 185 000 litauiske statsborgere (15–64 år) seg mer eller mindre permanent i et annet EU-land. Det tilsvarer over 9 prosent av Litauens befolkning i denne aldersgruppen. I 2024 hadde dette tallet sunket til 170 000.

Landet har i liten grad vært mål for innvandring. I mange år var de fleste innvandrerne returnerende litauiske statsborgere (omtrent 82 prosent i gjennomsnitt). Resten var EU-borgere (3 prosent) og ikke-EU-borgere (15 prosent). Fra 2017 endret denne trenden seg. I 2023 var andelen returnerende litauere 25 prosent, mens andelen EU-borgere falt til 1 prosent, og andelen ikke-EU-borgere økte til 74 prosent. De fleste utenlandske innvandrere var statsborgere fra Ukraina og Hviterussland (omtrent 40 prosent av alle innvandrere).

Arbeidsinnvandringen til Norge

I Norge utgjør litauere en relativt stor andel av arbeidsinnvandrerne – den nest største gruppen utenfor Norden, etter polakker. I 2024 var 31 000 litauere sysselsatt (og bosatt) i Norge. I tillegg kommer mange på korttidsopphold. 22 500 av disse har vært bosatt i sju år eller mer. Det er rundt 4000 flere litauiske menn enn kvinner som har bosatt seg i Norge.

På nasjonalt nivå foregår samarbeidet hovedsakelig gjennom trepartssamarbeid. Det er flere formelle fora for dette, på ulike nivå. Det mest sentrale trepartsorganet er Tripartite Council of the Republic of Lithuania (LRTT) som drøfter arbeidstid, arbeidslovgivning, sosiale reformer og pensjoner. I tillegg foreslår de minstelønnssatser for myndighetene. Rådet består av tre grupper à sju representanter fra arbeidstakerne, arbeidsgiverne og myndighetene.

Fagforeningene har bare marginal innflytelse gjennom trepartsorganet, både fordi arbeidsgiverne står sterkt, og fordi organet kun har en rådgivende funksjon. Fagbevegelsen har derfor etterlyst mer utstrakt bruk av samarbeid med arbeidsgiversiden (topartssamarbeid).

I 2017 kom en ny arbeidslivslov, som blant annet setter regler for representasjon i det nasjonale trepartsorganet. Det er også kommet krav om at bedrifter med gjennomsnittlig 20 ansatte eller flere må etablere råd for tillitsvalgte arbeidstakere (med mindre mer enn en tredjedel av de ansatte er med i en fungerende fagforening).

2017 markerte også en endring når det gjelder rollen til partene i arbeidslivet. Den nye regjeringen, i tillegg til flere medlemmer av parlamentet, erklærte sin støtte til at partene skulle inkluderes mer i politikkutformingsprosessen.

Arbeidstakerne

Organisasjonsgraden blant arbeidstakerne er generelt ganske lavt, og fra 2012 til 2018 gikk antallet organiserte ned fra 102 300 til 86 600. Imidlertid har det fra 2019 vært en betydelig økning i antall fagorganiserte. I 2021 var antallet 121 200, 40 prosent høyere enn i 2018. 

Denne trenden kan ifølge EU-byrået Eurofound forklares med økningen i antall tariffavtaler i offentlig sektor i 2019–2021, som ga mer gunstige arbeidsforhold for fagforeningsmedlemmer. De nyeste tallene anslår en organisasjonsgrad på 10 prosent for 2021.

Fagbevegelsen i Litauen har tidligere vært oppsplittet. Først i 2002 fikk arbeidstakersiden en viss tyngde, da Litauens to største fagforeninger med historie fra Sovjet-tiden fusjonerte. Resultatet ble 

Lithuanian Trade Union Confederation (LPSK), en organisasjon med rundt 50 000 medlemmer fordelt på 25 bransjer. LPSK er medlem av ETUC (European Trade Union Confederation).

To andre fagforeninger av betydning er Lithuanian Trade Union «Solidarumas», også medlem av ETUC, og Lithuanian Trade Union «Sandrauga», med henholdsvis 20 000 og 5000 medlemmer, ifølge 2023-tall. I tillegg kommer noen selvstendige fagforeninger.

Alle fagforeningene organiserer medlemmer både i privat og offentlig sektor, og det er først og fremst politisk ståsted som skiller dem. LPSK har tradisjonelt stått nært sosialdemokratene, «Sandrauga» har kristendemokratisk bakgrunn, mens «Solidarumas» – som navnet hinter til – oppsto under uavhengighetskampen og har lent seg mer mot konservativ/borgerlig retning, men er nå nøytrale.

For å starte en fagforening i Litauen må man representere minst 20 prosent av medlemmene (og minst 3 personer) i en virksomhet eller ha minst 30 medlemmer.

Det finnes et relativt nytt fenomen som er nevneverdig. Den nye fagforeningen Gegužės Pirmosios Profesinė Sąjunga (1. mai-fagforeningen), som er inspirert av modellen for fagorganisering fra Industrial Workers of the World (IWW, en verdensomspennende fagforeningsorganisasjon som promoterer selvorganisering av arbeiderne) vekker stadig oppmerksomhet, ettersom den samler migranter og arbeidstakere som ofte kan være utfordrende å organisere. Fagforeningen arbeider blant annet med organisering av plattformarbeidere. I 2021 grunnla plattformarbeidere, med hjelp fra 1. mai-fagforeningen, en forening som skulle forhandle om rettighetene deres.

Arbeidsgiverne

Litauen har to store arbeidsgiverorganisasjoner: Lithuanian Business Employers' Confederation (LVDK) og Lithuanian Trade Union Confederation (LPSK). LPSK representerer særlig store virksomheter, mens LVDK i hovedsak organiserer Litauens små og mellomstore bedrifter.

Øvrige organisasjoner er Confederation of Lithuanian Employers (LDK), Association of Lithuanian Chambers of Commerce, Industry and Crafts (LPPARA), Chamber of Agriculture of the Republic of Lithuania (LZUR) og Investors’ Forum (IF).

Ifølge Eurofound har antallet medlemmer i arbeidsgiverorganisasjoner i Litauen falt fra 12 100 til 6900 mellom 2012 og 2021. I 2023 var seks arbeidsgiverorganisasjoner representert i partsamarbeidet.

Kollektive forhandlinger

Kollektive forhandlinger foregår nesten utelukkende på bedriftsnivå. I 2017 ble imidlertid lønnsbetingelser for første gang definert i en landsdekkende tariffavtale, gjentatt i 2019. Både utdannings- og helsesektoren er nå dekket av egne kollektive avtaler med lønnssatser.

Allmenngjøring er mulig fra 2003, men har aldri blitt brukt i praksis.

Tallene er mangelfulle, men tariffavtaledekningen ble i 2023 anslått til 29 prosent av OECD. Det er først og fremst i offentlig sektor man har et fungerende system med tariffavtaler.