Landet ligger på vestsiden av Den iberiske halvøy og deler kun landegrense med Spania. Navnet Portugal kommer av «Portus Cale», som var navnet på byen Porto i romertiden. I vest og i sør grenser landet til Atlanterhavet. En gang i tiden var Portugal Europas ledende sjø- og kolonimakt. I moderne tid har landet hatt utfordringer med avkolonisering og overgangen fra jordbruk til industri.

Av den samlede befolkningen bor 2,42 og 2,29 prosent på henholdsvis Madeira og Asorene, mens en stor andel av innbyggerne på fastlandet holder til i byene eller storbyregionene Porto og Lisboa. Hele 67,9 prosent av innbyggerne bor i urbane strøk.

Portugisisk er landets offisielle språk, som på verdensbasis snakkes av rundt 250 millioner mennesker.

Portugal er en parlamentarisk-demokratisk republikk. Landet hadde en borgerlig flertallsregjering ledet av Pedro Passos Coelho fra sosialdemokratene i perioden 2011-2015. I 2015 vant venstresiden valget, og fikk flertall i nasjonalforsamlingen. Likevel ba daværende president Anibal Cavavo Silba høyrepolitikeren Coelho danne regjering. Etter kun 11 dager ble Coelhos mindretallsregjering felt ved mistillitsforslag – den korteste regjeringsperioden i landets nyere historie. I november 2015 ble António Costa, lederen for sosialistpartiet, utnevnt til statsminister. Han ble gjenvalgt i 2019. I mars 2024 ble nåværende statsminister Luis Montenegro utnevnt til ny statsminister, etter at hans sentrum-høyre-allianse vant parlamentsvalget.

Fra 2016 har konservative Marcelo Rebelo de Sousa fra Det sosialdemokratiske partiet vært president. I 2021 ble han gjenvalgt for en ny femårig presidentperiode, med over 60 prosent av stemmene.

Overgangen til republikk i 1910 fant sted på bakgrunn av landets dype økonomiske problemer og nasjonale «konkurser» ved to anledninger. Hæren begikk statskupp i 1926, og et par år senere kom António de Oliveira Salazar til makten. Han ledet et nytt verdikonservativt og korporativt orientert diktatur fram til et nytt kupp i 1974. Under Salazar var Portugals økonomi preget av statens betydelige eierskap i næringslivet samt et omfattende og tungrodd byråkrati.

Portugal er blant de mindre velstående medlemslandene i EU. BNP (real) per innbygger var i 2024 22 350 euro. Kjøpekraftjustert BNP per innbygger lå på 32 400 euro i 2024, lavere enn EU-gjennomsnittet på 39 700 euro. Samtidig har Portugals økonomi de siste årene vokst raskere enn den gjennomsnittlige økonomiske veksten i EU. Det skyldes faktorer som økt privat konsum og vekst i turistnæringen.

På 1970-tallet ble Portugals økonomi lagt om, og landet utviklet et mer moderne næringsliv med privatiserte selskaper. Siden medlemskapet i EU i 1986 har landet orientert seg mer mot Europa og i hovedsak hatt økonomisk vekst. Siden midten av 1990-tallet har myndighetene intensivert prosessen med å privatisere statseide selskaper for å gjøre økonomien enda mer konkurransedyktig. Veksten i Portugal var over gjennomsnittet i EU på 1990-tallet, men på 2000-tallet dabbet veksten noe av. Portugal har også vært mottaker av relativt store beløp fra EUs strukturfond.

Portugal er blant eurolandene som ble hardest rammet av finanskrisa. Etter mange år med positiv økonomisk vekst opplevde Portugal i 2009 negativ vekst pålydende −3,1 prosent. I 2014 begynte en mild bedring av landets situasjon grunnet høyere innenlandsk etterspørsel. I 2014–2019 vokste landets økonomi kraftig, noe som varte fram til koronapandemien inntraff i 2020.

I koronaåret 2020 hadde Portugal en negativ vekst på −8,2 prosent. Da ble den viktige turistindustrien hardt rammet, og innenlands forbruk sank med 6,7 prosent målt mot 2019. Da krisa var på sitt sterkeste, mottok 750 000 ansatte, eller 15 prosent av arbeidsstyrken, støtte fra myndighetene, noe som bidro til å holde arbeidsledigheten nede – beregnet til 8 prosent for 2020 under ett. Økonomien kom seg imidlertid igjen allerede året etter, med en vekst på 5,6 prosent. Siden da har veksten i BNP fortsatt med henholdsvis 7,0 prosent, 3,1 prosent og 2,1 prosent i 2022, 2023 og 2025.

Portugals budsjettunderskudd økte også kraftig etter finanskrisa. I 2009 tilsvarte underskuddet −9,9 prosent, og de to etterfølgende årene −11,4 og −7,7 prosent. Våren 2011 ba Portugal EU om et kriselån på 78 milliarder euro, noe som holdt økonomien flytende. Betingelsene for lånet fra EU, den europeiske sentralbanken (ESB) og det internasjonale pengefondet (IMF) innebar omfattende strukturelle reformer og sparetiltak. I dag har Portugal innfridd mange av disse kravene. EU og IMF stilte krav om at budsjettunderskuddet måtte under 4 prosent av BNP, noe Portugal fikk til i 2016.

Statsgjelden viste også en lignende utvikling i kjølvannet av finanskrisa. Fra 54,2 prosent av BNP i 2000 nådde statsgjelden over 100 prosent i 2010. Høyeste ratio var i 2014, med 132,9 prosent. Siden har den dalt. I 2024 var den på 93,6 prosent.

Landet er på en overvåkningsliste fram til minst 75 prosent av lånesummen fra 2011 er tilbakebetalt – anslått til å skje i 2035. Prognoser fra Portugals Public Finance Council (CFP) og EU-kommisjonen viser en jevn nedgang i gjeldsgraden de neste årene (for eksempel til under 89 prosent av BNP innen 2027).

I årene etter pandemien har imidlertid økonomien vokst igjen, og man så en realvekst i BNP på mellom 2,1 og 7 prosent fra 2022 til 2024. Ifølge EU-kommisjonen forventes BNP-veksten å være 2,1 prosent i 2026, særlig drevet av innenlandsk etterspørsel, der husholdningenes konsum styrkes av sysselsettings- og inntektsvekst.

Inflasjon
Portugals inflasjonsrate har fluktuert. Mellom 2015 og 2019 var inflasjonen på mellom 0,3 til 1,6 prosent. I 2022 og 2023 steg inflasjonen igjen, til henholdsvis 8,1 og 5,3 prosent, mens den i 2024 og 2025 stabiliserte seg noe til 2,7 og 2,2 prosent.

Sammen med en betydelig bedring i landets økonomi rapporterer OECD at også Portugals utenlandske direkteinvesteringer har styrket seg det siste tiåret. Likevel forblir investeringsnivået samlet sett relativt lavt.

Portugals beholdning av utenlandske direkteinvesteringer i prosent av BNP har vært relativt stabil, men sunket noe over de siste årene. Eurostat rapporterer at disse sank fra 74,8 prosent i 2020 til 69,3 prosent i 2024. Verdensbanken rapporterer at netto tilførsel av direkte utenlandsinvesteringer i 2024 («flows») var på 13,5 milliarder dollar. Netto tilførsel av direkte utenlandsinvesteringer i prosent av BNP dette året var 4,3 prosent.

I desember 2025 hadde oljefondet (Statens pensjonsfond utland) rundt 10,3 milliarder kroner investert i aksjer i ni portugisiske selskaper og rentepapirer verdt 12 milliarder kroner. Norge har også en sterk «sydenturisme» til Portugal, som innebærer inntekter for den portugisiske økonomien.

I 2024 eksporterte Portugal varer og tjenester for 132,5 milliarder euro, et nivå mellom Ungarn og Romania, og importerte for 124,3 milliarder euro. 77 prosent av eksporten var til Europa og Sentral-Asia. I 2023 var Portugal verdens 46. største eksportland. Landets viktigste handelspartnere dette året var Spania, Frankrike, Tyskland, USA og Storbritannia for eksport og Spania, Tyskland, Frankrike, Kina og Nederland for import. De viktigste eksportvarene var biler, motorsykler, raffinert petroleum, medisinske produkter og skinnsko, mens de viktigste importvarene var bilder, råolje, motorsykler, raffinert petroleum og medisinske produkter.

Portugal og Norge
Portugal eksporterer mer til Norge enn motsatt. I 2025 beløp Portugals eksport til Norge seg til 20 millioner euro og importen fra Norge til 4,3 millioner euro. Portugals viktigste eksportvarer til Norge var malm, drikkevarer, fotoutstyr og medisinsk utstyr, mens de viktigste importvarene fra Norge til Portugal var jern og stål, maskiner og uorganiske materialer. Videre er Portugal et viktig eksportmarked for norsk fisk, særlig torsk og herunder klippfisk brukt i den populære retten bacalao. I 2025 eksporterte Norge 34 791 tonn torsk til Portugal for en verdi av 4978 millioner kroner.

EØS-midlene
Portugal har mottatt økonomisk støtte fra Norge siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. I perioden 2014–2021 mottok landet 102,7 millioner euro til fond og programmer på felt som næringslivs-, forsknings- og innovasjonssamarbeid, likestilling, kultursamarbeid og klima- og energiarbeid. I perioden 2021–2028 vil EØS-midlene utgjøre 3,268 milliarder euro. Norge skal betale 97 prosent av dette, og Portugal vil i perioden motta 126,3 millioner euro i EØS-midler. Pengene skal gå til grønn omstilling, demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter, sosial inkludering og samfunnsmessig robusthet.

Portugal har en tjenestedominert økonomi med relativt lav industriandel. Industri utgjør i 2023 rundt 16,6 prosent av verdiskapingen, under EU-snittet (20,2 prosent). Offentlig-finansierte tjenester står for 18,0 prosent, omtrent på EU-snittet (18,3 prosent). Overnatting og servering er en sentral næring og utgjør 6,3 prosent av verdiskapingen, klart over EU-snittet (2,8 prosent).

Industri er forstått som samlet verdiskaping i utvinning, industri samt energi- og vannforsyning.

Offentlig-finansierte tjenester er forstått som offentlig administrasjon, utdanning og helse- og omsorgstjenester.

(Kilde: Eurostat)

I 2019 var sysselsettingsraten i Portugal på 76 prosent (av personer mellom 20 og 64 år). I 2025 hadde andelen sysselsatte steget til 79,9 prosent – høyere enn EU-gjennomsnittet på 76,2 prosent. Blant menn i aldersgruppen var andelen 82,4 prosent og blant kvinner 77,4 prosent.

Demografiske endringer er blant landets mer langsiktige utfordringer. En stadig aldrende befolkning, sammen med en minkende arbeidsfør befolkning, legger press på landets pensjonssystem. Denne trenden forventes også å påvirke landets skattesystem. Med en lavere andel av befolkningen i arbeidsfør alder vil skatteinntektene kunne synke. I 2023 var landets fertilitetsrate på 1,45 barn per kvinne.

Knapphet på arbeidskraft er en vedvarende utfordring i Portugal, noe som hindrer landets produktivitet og konkurranseevne. I 2023 rapporterte seks av ti portugisiske arbeidsgivere at de hadde hatt utfordringer med å finne arbeidstakere med riktig kompetanse de siste to årene. Knappheten på arbeidskraft er særlig framtredende i sektorer som bygg- og anlegg, IT, helsevesenet og fornybar energi.

Arbeidsledighet
Portugal har de siste tiårene slitt med høy arbeidsledighet som følge av finanskrisa. Staten innførte derfor omfattende reformer for å senke ledigheten. Fra 2010 til 2016 var ledigheten tosifret. Toppen på 16,4 prosent ble nådd i 2013, og siden har den sunket taktfast. Grunnet tiltak fra staten steg ledigheten imidlertid ikke særlig mye under koronapandemien i 2020 – 8,0 prosent ifølge EU-kommisjonens anslag. I 2024 ble den målt til 6,5 prosent – et svært lavt nivå i nyere tid og 0,6 prosentpoeng bedre enn EU27-gjennomsnittet.

I tillegg til den generelle arbeidsledigheten har Portugal spesielt slitt med høy ungdomsledighet. Skritt har blitt tatt for å bedre dette, særlig gjennom EUs Ungdomsgaranti. Såkalte NEET – ungdom mellom 15 og 29 år som hverken er i arbeid, utdanning eller opplæring – har relativt sett ikke vært et like stort problem som i enkelte andre EU-land. Omfanget av disse toppet seg til 16,4 prosent i 2013, men sank så til 9,2 prosent i 2019. I 2024 var omfanget sunket noe ytterligere, til 8,7 prosent.

Lønn og lønnsutvikling
I 2022 var mediantimelønna i Portugal på 6,24 euro, omtrent på nivå med Polen og Kroatia. Den månedlige minstelønna var i 2025 på 1015 euro. Portugal skiller seg ut fra andre land i Vest-Europa med betydelig lavere satser. Likevel økte den nominale lønnsveksten i 2022 og 2023 med henholdsvis 5,6 og 8,0 prosent, like over gjennomsnittsøkningen i eurosonen. Etter en nedgang på 1,5 prosent i 2022 forbedret reallønna seg igjen med 2,8 prosent i 2023.

Den gjennomsnittlige brutto månedslønna var 1741 euro i 2025.

Finanskrisa førte til høy arbeidsutvandring fra Portugal, særlig til Brasil. Årlige antall langtidsutvandrere økte fra 8000 i 2007 til en topp på 52 000 i 2012. Siden dalte tallet til 31 600 i 2018. I 2023 var antallet 33 666.

Antallet portugisiske statsborgere som i hovedsak oppholder seg i andre EU-land, har steget jevnt og trutt, men ikke vist drastiske endringer siden årtusenskiftet. I 2013 var det 907 000 portugisiske statsborgere som hovedsakelig oppholdt seg i et annet EU-land. Dette var fjerde høyeste antall blant EU27-landene, etter Romania, Polen og Italia. De nyeste tallene, fra 2019, viser en liten økning, til 908 300.

Innvandringen til Portugal gikk ned under kriseårene, men har vendt tilbake til noe over nivået forut for dette – 480 000 personer uten portugisisk statsborgerskap var bosatt i landet i 2019. I 2024 var dette tallet steget betraktelig, til 1 045 398 personer.

Portugisere utgjør en liten, men ikke ubetydelig andel av alle arbeidsinnvandrere i Norge. Blant bosatte (ikke korttidsopphold) var 3188 personer mellom 15 og 74 år sysselsatt i Norge i 2024. Et flertall (2019) var menn, og rundt 1800 personer var bosatt i 7 år eller mer.

I Portugal vokste arbeidslivets parter frem etter overgangen til demokrati i 1974. Etter nesten et halvt århundre med diktatur, og den lengste autoritære korporatismen i Europa, spilte den nye demokratiske staten en viktig rolle for å forbedre arbeidsforholdene i landet. Partenes politiske innflytelse ble styrket av institusjonaliseringen av trepartssamarbeidet – en prosess som startet i 1984.

Til tross for et svekket partssamarbeid etter finanskrisa ser det ut til å ha forbedret seg noe de siste årene. I 2017 ble det blant annet signert nye avtaler som omhandlet minstelønn og arbeidsmarkedsreformer. I 2021, som et svar på utfordringer med kollektive forhandlinger under pandemien, utsatte regjeringen frister for utløpet av tariffavtaler i en periode på to år for å forhindre at tariffavtaledekningen skulle svekkes ytterligere.

Arbeidstakersiden
Fagforeningene i Portugal har siden demokratiseringen vært karakterisert av konflikter og dype politiske forskjeller. Eurofound beskriver at det er utfordrende å måle fagforeningsmedlemskap i Portugal, fordi de fleste fagforeningene ikke har oppdaterte tall. Ifølge OECD var organisasjonsgraden blant arbeidstakerne på 13,9 prosent i 2020. Til sammenligning var den på over 20 prosent i 2009.

De to største arbeidstakerorganisasjonene er General Confederation of Portuguese Workers (CGTP-IN) og General Union of Workers (UGT).

CGTP-IN er den største av de to og representerer de fleste fagforeningene, særlig innenfor produksjon og offentlig sektor. Organisasjonen ble opprettet etter revolusjonen i 1974 og har tradisjonelt hatt sterke forbindelser til kommunistpartiet. Organisasjonen er derfor preget av en sterk antikapitalistisk ideologi og har et konfliktfylt forhold til både arbeidsgivere og regjeringer. I 2020 rapporterte organisasjonen selv å ha 556 363 medlemmer.

UGT ble opprettet i 1978 som et alternativ til CGTP-IN sin politiske vridning. UGT er mer konsensusorientert og prokapitalistisk. Den er noe mindre og har flest medlemmer i servicesektoren, både privat og offentlig, og er særlig sterk innenfor bank- og forsikringssektoren. UGT har rundt 72 000 medlemmer. Begge organisasjonene er representert i trepartssamarbeidet på nasjonalt nivå, og forholdet mellom dem er blitt bedre med årene.

Begge organisasjonene er med i European Trade Union Confederation (ETUC).

Arbeidsgiverne
Arbeidsgiversiden består av fire nasjonalt representative organisasjoner. De to største er The Entrepreneurial Confederation of Portugal (CIP), som er medlem i den europeiske arbeidsgiversammenslutningen Business Europe, og The Portuguese Commerce and Services Confederation (CCP), som er medlem i EUROCOMMERCE. I tillegg finnes en egen organisasjon for bønder og for turistnæringen. I 2021 ble et nasjonalt råd for arbeidsgiverorganisasjonene opprettet. Plattformen samler disse fire organisasjonene samt arbeidsgiverforeningen for bygg og eiendom og har tilrettelagt for økt koordinering mellom organisasjonene. Det er ingen offentlige tall på medlemskap i arbeidsgiverorganisasjonene, men basert på en årlig, obligatorisk undersøkelse som sendes ut til alle virksomhetene i markedssektoren, er det beregnet at rundt 13,3 prosent av virksomhetene var organisert i 2020.

Kollektive forhandlinger
Trepartssamarbeidet i Portugal har tradisjonelt vært godt utbygd, og kollektive forhandlinger i Portugal har tradisjonelt foregått på sektornivå og har gjennom allmenngjøring dekket nesten alle arbeidstakere. Etter finanskrisa ble trepartssamarbeidet imidlertid mindre omfattende. Krisa, kombinert med et forsøk fra regjeringens side på å regulere allmenngjøringen, førte til en kollaps av kollektive forhandlinger på alle nivå. Antallet avtaler på bransjenivå sank derfor kraftig fra 141 avtaler som omfattet 1,3 millioner arbeidstakere i 2010, til kun 36 avtaler som omfattet 300 000 arbeidstakere i 2012.

De nye restriktive reglene for allmenngjøring hadde fra regjeringens side den hensikt å desentralisere forhandlingsprosessen. Dette var lite effektivt. Kollektive forhandlinger foregår derfor fremdeles primært på bransjenivå i Portugal, og effekten har heller vært en markant nedgang i dekningsgraden av tariffavtaler. I 2007 var dekningsgraden på 86 prosent, og per 2015 var den på 72,3 prosent. De siste tilgjengelige estimatene, fra 2021, viser til en økning igjen, på 84 prosent.