Landet grenser til Estland i nord, Russland i øst, Hviterussland i sørøst og Litauen i sør. Landet er flatt, og det domineres geografisk av den grunne Riga-bukta som bidrar til å definere landet i to geografiske deler i øst og vest.

Elvesystemene inn mot dagens Russland, Svartehavet og Konstantinopel (Istanbul) var viktige handelsveier for lokale baltiske stammer, blant annet for eksport av rav til Sør-Europa. Dette var også en viktig ferdselsåre for vikingene.

Mye av Latvias historie er knyttet til Riga. Byen ble formelt stiftet av tyskere som et slags bispedømme med støtte av en nyopprettet tempelridderorden som ble del av Den tyske orden. Byen ble en viktig del av Hansaforbundet og ble etter hvert kjernen i et område som dekker både dagens Estland og Latvia – Livland (Terra Mariana).

Latvia hentet navnet sitt fra én av flere folkegrupper som bodde i landet på 1200-tallet, lettgallerne («latgalians»). Oversettingene og vokalene har variert, slik at landet også har blitt kalt variasjoner av «Lettland», og det blir det fremdeles kalt på eksempelvis svensk og tysk. Det kan også være forvirrende at «Livland/Livonia» var en politisk enhet i deler av dagens Latvia.

Kun latvisk er offisielt språk og anses som morsmål av 60 prosent av innbyggerne, men blir forstått og/eller brukt som andrespråk av store deler av den øvrige befolkningen. Enkelte dialekter / historiske språk har en viss lokal utbredelse og beskyttelse.

Russisk er et svært utbredt minoritetsspråk – rundt en fjerdedel av befolkningen defineres som etniske russere. Latvisk er ikke et slavisk språk og derfor svært annerledes enn russisk, hvis status er et politisk konflikttema. Et forslag om å anerkjenne russisk som offisielt språk ble nedstemt i en folkeavstemning i 2012.

Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har diskusjonen rundt russisk og russisktalende personer i Latvia blusset opp igjen. I 2023 måtte russiske statsborgere som er bosatt i Latvia, bestå en latvisk språktest for å kunne bli boende. Det store flertallet har levd i Latvia store deler av, eller hele livet. Under 40 prosent besto språktesten. Personer som hadde deltatt, men ikke besto testen, fikk en oppholdstillatelse på inntil to år, men vil måtte gjenta og bestå testen for å kunne forbli i landet.

Årsaken til at en høy andel av befolkningen har russisk statsborgerskap, går tilbake til sovjettiden. Kun borgere som hadde hatt latvisk statsborgerskap før okkupasjonen i 1940, eller som var deres etterkommere, ble latviske statsborgere. Alle som ikke oppfylte disse kravene, ble såkalte ikke-statsborgere, men fikk lov til å forbli i landet. Av de tre baltiske landene er det kun Litauen som ga alle sine borgere statsborgerskap etter uavhengigheten fra Sovjetunionen. Man kan oppnå statsborgerskap gjennom en egen prosess, men fremdeles er så mange som 8,9 prosent av befolkningen uten statsborgerskap, såkalte ikke-statsborgere. Mellom 2022 og 2024 økte andelen latvisktalende latviere som anså Russland til å være en trussel for Latvias uavhengighet, fra 38 til 69 prosent.

18. november 1918 erklærte Latvia sin uavhengighet. Sovjetrusserne invaderte i 1918 og erklærte landet som en sovjetrepublikk, men en rekke grupperinger satte seg til motverge. Fredsforhandlinger endte med at Latvia ble en selvstendig republikk, etter hvert med også en viss anerkjennelse internasjonalt. Etter et statskupp i 1934 ble Latvia et diktatur.

Nazi-Tyskland invaderte de baltiske landene i 1941, før Sovjet tok tilbake eierskap i 1944/1945. Sovjetrepublikken Latvia ble valgt ut som et velegnet sted for satsinger på høyteknologisk og spesialisert industri. Dette var en medvirkende årsak til at mange etniske russere flyttet hit, slik at andelen etniske latviere etter hvert utgjorde om lag halvparten av befolkningen.

Latvia ble uavhengig av Sovjetunionen i 1990. 21. august 1991 erklærte Latvia sin uavhengighet.

Latvia er en parlamentarisk republikk. Regjeringen så vel som presidenten utgår fra parlamentet (saeima). Presidenten er statsoverhode, i hovedsak begrenset til seremonielle funksjoner. Utnevnelser er bundet til statsministerens forslag, og oppløsning av parlamentet og/eller nyvalg må ha demokratisk støtte. Vedkommende har likevel en potensiell påvirkning på lovforslag og adgang til veto.

Administrativt var landet frem til 2020 delt i 110 kommuner og 9 byadministrasjoner. Den nye inndelingen består av 36 kommuner (novadi) og sju byadministrasjoner (valstspilsētas). Man deler gjerne landet i fire (eller av og til fem) regioner, men fylkesnivået ble formelt avskaffet i 2009.

Ved valget i 1993 deltok 90 prosent i parlamentsvalget. Som i mange andre stater i Øst-Europa har tilliten til politikken og valgdeltakelsen blitt redusert. I 2023 oppga bare 29 prosent av befolkningen at de hadde høy eller moderat tillit til regjeringen. Ved parlamentsvalget i 2024 deltok kun 59 prosent. Valgdeltakelsen har også vært synkende på kommunalt nivå de siste årene. Ved kommunalvalget i 2025 var valgdeltakelsen på 47 prosent, 13 prosent høyere enn ved forrige kommunalvalg. Dette skyldes i stor grad polariseringen i landet mellom prorussiske krefter på den den ene siden, og proeuropeiske, patriotiske krefter på den andre siden.

Som de andre baltiske statene har styresmaktene i Latvia solidarisert seg sterkt med Ukraina i forbindelse med Russlands invasjon i landet. I juni 2025 trakk alle tre baltiske statene seg fra FN-konvensjonen som forbyr produksjon, lagring, salg og bruk av landminer. De uttalte at de ønsker å sende et budskap om at de er forberedt og kan bruke alle nødvendige midler for å forsvare sitt territorium og sin frihet. Også den finske riksdagen har vedtatt å trekke seg fra minekonvensjonen.

Etter å ha oppnådd selvstendighet i 1991 hadde Latvia store problemer med omstillingen fra planøkonomi til markedsøkonomi. Både produksjon og levestandard falt dramatisk de første årene. Det var først på midten av 1990-tallet at den latviske økonomien skjøt fart, mye på grunn av privatisering og mer effektivt lovverk. Veksten ble kraftig dempet av den økonomiske krisa i Russland i 1998.

Fra 1999 til 2007 opplevde landet en betydelig økonomisk fremgang, med vekstrate på over 10 prosent i året. I løpet av denne perioden bygget det seg samtidig opp stor ubalanse i økonomien, blant annet i form av store budsjettunderskudd som følge av offentlig overforbruk.

Latvia var det EU-landet som ble hardest rammet av finanskrisa i 2008. Store offentlige underskudd og privat gjeld tilsvarende 130 prosent av BNP gjorde Latvia svært utsatt, og kollapsen i finansmarkedene høsten 2008 fikk alvorlige konsekvenser. Etter at landets nest største bank kollapset, falt BNP kraftig i siste kvartal 2008. Mellom 2008 og 2009 falt BNP ytterligere med 14,3 prosent. Latvia fikk i denne forbindelsen store kriselån gjennom IMF, EU og de nordiske landene.

Regjeringen vedtok i juni 2009 budsjettendringer for å møte IMFs krav, noe som blant annet innebar store kutt i offentlige utgifter. Statsansattes lønninger ble redusert med 20 prosent, og pensjonister fikk sine månedlige utbetalte beløp redusert med 10 prosent. IMF/EU-programmet ble avsluttet i desember 2011, etter en sterk reduksjon i budsjettunderskuddet.

Latvia er en liten, åpen og eksportrettet økonomi. Fremdeles er landet blant EUs fattigste land. Bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger (kjøpekraftjustert) tilsvarte 71 prosent av gjennomsnittet i EU27 i 2025 – 3. sist blant EU-landene, med kun Hellas og Bulgaria bak seg på lista.

I sin 2024-vurdering beskriver EU-kommisjonen landets økonomiske situasjon som negativt påvirket av forringet kjøpekraft og økt inflasjon i 2022, særlig på grunn av høye strømpriser. Privat forbruk og eksport gikk ned, og den latviske økonomien krympet med 0,3 prosent mellom 2022 og 2023.

EU-kommisjonen anser den aldrende befolkningen, mangel på kvalifisert arbeidskraft, dårlig helse blant befolkningen, lav forventet levealder og regionale økonomiske og sosiale ulikheter som Latvias største utfordringer. Ulikhet og fattigdom forblir på et høyt nivå grunnet dårlig omfordeling av lønn gjennom skatte- og velferdssystemet, beskriver også EU-kommisjonen. I 2022 var inntekten til de rikeste 20 prosent av befolkningen 6,33 ganger høyere enn inntekten til de fattigste 20 prosent (EU-gjennomsnittet var på 4,7). Fattigdomsrisikoen for folk over 65 var den høyeste i hele EU (40,5 prosent versus 17,3 prosent i EU-gjennomsnitt). Andelen som angir å ikke få sine medisinske behov dekket, er høyest i EU (5,4 prosent i Latvia og 2,2 prosent i EU), og lavtlønte er spesielt berørt. En av grunnene er den vedvarende mangelen på helsepersonell. Andelen praktiserende leger og sykepleiere per 1000 innbyggere er under EU-gjennomsnittet og har sunket de siste årene.

EU-kommisjonen påpeker at landet bør prioritere å begrense omfanget av skyggeøkonomien. Den største komponenten her er underrapportering av lønninger (anslått til 46,7 prosent av Latvias skyggeøkonomi), med et gjennomsnitt på 25 prosent av totale lønninger som betales uformelt («konvoluttlønn»).

Realveksten i økonomien har vært positiv i store deler av det siste tiåret, med unntak av 2020 og 2024. Fra 2015 til 2019 lå realveksten i BNP på mellom 2,1 og 4 prosent per år, med sterkere årlig vekst enn for EU totalt sett. I koronaåret 2020 krympet BNP med 3,6 prosent (BNP i hele EU krympet med 5,6 prosent). Etter pandemien var BNP-veksten 6,9 prosent i 2021 og deretter betydelig lavere i årene 2022 til 2024 (mellom 1,9 og −0,9). Dette var lavere enn for EU sett under ett.

EU-kommisjonen forventer en liten vekst på 0,5 prosent for 2025 og 2 prosent for 2026. De offentlige finansene har over flere år ligget nær balanse, men med et lite og stabilt underskudd. I tredje kvartal 2021 var den latviske statsgjelden som andel av BNP den 7. laveste blant EU-landene. I fjerde kvartal 2019 var statsgjelden på 36,7 prosent av BNP. Under koronakrisa økte statsgjelden som andel av BNP til 45,4 prosent i fjerde kvartal 2020. Siden da har statsgjelden vært stabil rundt 44 til 46 prosent av BNP, som er langt under EU-gjennomsnittet (omtrent 80 prosent av BNP).

Inflasjon

Inflasjonen har vært noenlunde lav etter at den svingte kraftig under og etter finanskrisa, med en inflasjonsrate på 15,3 prosent i 2008. Dette ble etterfulgt av en deflasjon i 2010, -1,2 prosent, før inflasjonen spratt opp til 4,2 prosent i 2011. Fra 2012 holdt inflasjonen seg først rundt null frem til og med 2016 (Latvia byttet ut sin nasjonale myntenhet lats med euro 1. januar 2014), før den la seg på mellom 2,6 og 2,9 prosent per år frem til 2020 hvor inflasjonen sank til 0,1 prosent. I tiden etter pandemien har det vært kraftigere svingninger i inflasjonen. I 2022 opplevde Latvia en voldsom inflasjon på 17,2 prosent, nest høyest i EU og nesten dobbel så høy som EU-gjennomsnittet på 9,2 prosent. Kun Estlands inflasjon var høyere. I 2023 var den på 9,3 prosent, nærmere EU-gjennomsnittet på 6,4, og i 2025 lå den på 3,5 prosent.

EU-kommisjonen anslår inflasjonen vil være på 1,7 prosent i 2026.

Latvia har tiltrukket seg økende utenlandske investeringer etter at landet ble EU-medlem. Fra 2005 til 2019 mer enn doblet utenlandske investeringer seg som andel av BNP («stock»), fra 29 til 52,8 prosent. I 2020 økte investeringene enda mer, til 61,3 prosent, delvis grunnet svekket BNP, men også godt i pluss i absolutte tall. Dette er riktig nok fremdeles lavere enn EU-snittet på 74,7 prosent i 2020.

Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina har utenlandske investeringer gått tilbake fordi landet oppleves som å være i en geopolitisk risikabel situasjon.

Latvias eksport har økt jevnt og trutt. For varer har den og tredoblet seg i verdi siden 2005 (til 16,2 milliarder dollar i 2020), for tjenester har den doblet seg (til 5 milliarder dollar i 2020). I 2021 økte eksportverdien for varer videre til 21,5 milliarder euro og ytterligere økning med 6,7 milliarder euro i 2022. I årene 2023 og 2024 lå eksportverdien på henholdsvis 26,2 og 26 milliarder euro.

På grunn av stor importavhengighet har Latvia lenge hatt betydelig handelsunderskudd. Utviklingen har imidlertid gått i positiv retning: fra et underskudd på nær 15 prosent av BNP i 2005, til et samlet overskudd på 1,1 prosent av BNP i 2020, hvor overskudd i tjenestehandelen oppveier for underskudd i handel med varer.

Nærområdet spiller en stor rolle for Latvias handel, og Russland var i 2023 fortsatt blant de fem viktigste eksportpartnerne. Import fra Russland gikk kraftig ned etter angrepet på Ukraina. I verdi er handelen mest utbredt (2023) med følgende land:

• Eksport: : Litauen, Estland, Russland, Tyskland og Sverige
• Import: Litauen, Tyskland, Polen, Estland og Finland

Når det gjelder varer, er følgende mest utbredte kategorier:

• Eksport: hvete, trevarer, kommunikasjonsutstyr og medikamenter
• Import: raffinert petroleum, biler, kommunikasjonsutstyr og medikamenter

Latvia og Norge

Handelen mellom Norge og Latvia har vært sterkt økende, med et handelsoverskudd på latvisk side, der eksporten til Norge var omtrent to ganger høyere enn import fra Norge mellom 2004 og 2010 og tre ganger høyere mellom 2010 og 2022, det vil si at Norge importerte langt mer fra Latvia enn vi sendte dit. I 2025 var handelsoverskuddet fortsatt i Latvias favør, importen til Norge hadde en verdi på 4503 millioner, mens eksporten til Latvia fra Norge hadde en verdi av 2776 millioner kroner.

I 2023 satte handelen mellom de to landene rekord begge veier. Vi importerte varer fra Latvia for 4,6 milliarder kroner og eksporterte for 2,3 milliarder kroner. I 2024 økte eksporten ytterligere til 3,9 milliarder kroner. Det norske markedet utgjør rundt 2,34 prosent av Latvias eksport og 0,47 prosent av importen. Fisk, teknisk utstyr til telekommunikasjon, lyd og mikrofoner og kork og tre er våre viktigste eksportvarer til Latvia, mens blant annet produkter av metall, trevarer og gatekjøretøy, som biler, lastebiler osv., går motsatt vei.

EØS-midlene

For perioden 2021–2028 skal Norge sammen med Island og Liechtenstein bidra med 3,268 milliarder euro til 15 av EUs mindre velstående medlemsland. Latvia vil få 109,5 millioner euro i perioden. Det norske bidraget utgjør om lag 97 prosent.

Pengene skal gå til grønn omstilling, demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter, sosial inkludering og samfunnsmessig robusthet.

Latvia har over tid beveget seg bort fra industri og transport, og i retning av en mer tjenesteorientert økonomi, der særlig kunnskapsintensive markedsrettede tjenester har fått økt betydning. Kunnskapsintensive tjenester har økt sin andel av samlet verdiskaping fra rundt 13 til 16 prosent siden 2010, mens industri og transport har blitt relativt mindre viktige. Industri utgjør i 2023 rundt 16,8 prosent av verdiskapingen, noe under EU-snittet (20,2 prosent). Offentligfinansierte tjenester har vokst og står for 18,7 prosent, noe over EU-snittet (18,3 prosent). Varehandel er fortsatt den største øvrige næringen og utgjør 14,8 prosent av verdiskapingen, betydelig over EU-snittet (11,2 prosent).

Industri er forstått som samlet verdiskaping i utvinning, industri samt energi- og vannforsyning.
Offentligfinansierte tjenester er forstått som offentlig administrasjon, utdanning og helse- og omsorgstjenester.

(Kilde: Eurostat)

To forhold påvirker det latviske arbeidsmarkedets makrotall: tidvis høy arbeidsledighet og en aldrende og krympende befolkning. Siden år 2000 har befolkningen sunket med 505 000 personer, det vil si med en femtedel.

Mindre tilgang til arbeidskraft byr på store utfordringer. I første kvartal 2025 var 814 000 personer (20–64 år) i jobb i Latvia, noe som er en sysselsettingsgrad på 77,1 prosent. Antallet sysselsatte har sunket med rundt 10 prosent siden årene før finanskrisa. Sysselsettingsraten (20–64 år) var i 2023 på 71,4 prosent, litt over EU-gjennomsnittet på 70,4 prosent. Kjønnsforskjellene er svært små: sysselsettingsraten er 72,7 prosent blant menn og 70,2 prosent blant kvinner (over EU-gjennomsnittet på 65 prosent).

Arbeidsledighet

Latvia hadde relativt lav arbeidsledighet under den økonomiske fremgangsperioden på 2000-tallet. I årene fra 2009 til 2014 var det imidlertid en ledighet på over 10 prosent, med en topp på hele 19,5 prosent i 2010. Det var den nest høyeste ledigheten i EU dette året (etter Spania) og det doble av EU-snittet.

Fra 2014 falt imidlertid ledigheten og var i 2019 6,3 prosent (0,4 prosentpoeng under EU-snittet). I koronaåret 2020 ble det imidlertid et hopp til 8,4 prosent – 6. høyest i EU. Etter dette har ledigheten falt, og den var på 6,8 prosent i 2023. I 2025 steg den til 7,4 prosent. Det er spesielt ungdomsledigheten som har blitt sterk redusert i årene etter finanskrisa og frem til pandemien. Såkalte NEET – ungdom mellom 15 og 29 år som hverken er i arbeid, utdanning eller opplæring – lå på 20,8 prosent i 2010, tredje høyest i EU, men ble halvert til 10,3 prosent i 2019. Nivået lå da 2,4 prosentpoeng under EU-snittet. I 2020 økte den noe, til 11,9 prosent, og ble redusert til 10,7 prosent i 2024.

Lønn og lønnsutvikling

Etter at Latvia kom med i EU har lønningene økt kraftig – mer enn en dobling fra 2004 til 2019. Også produktivitetsveksten har vært god, riktig nok i langt lavere takt.

Veksten de første årene var tosifret, med en topp på 23,3 prosent fra 2006 til 2007, mens lønna sank med 10 prosent fra 2008 til 2009. Siden 2012 har den årlige reallønna vokst med 3,9 prosent eller mer, med vekst på hele 6,3 prosent fra 2018 til 2019. I 2024 var Latvia blant de landene i EU som hadde størst vekst i reallønna, på 8,4 prosent. 

I 2022 var den gjennomsnittlige brutto timelønna (pris- og kjøpekraftjustert) på 8,93 euro. Ifølge Latvias statistiske sentralbyrå var brutto timelønn 11,6 euro i første kvartal av 2025. Dette er blant EUs laveste lønninger, kun Bulgaria, Ungarn og Portugal hadde lavere brutto timelønninger.

Den gjennomsnittlige brutto månedslønna var i 2025 på 1835 euro.

Lønnsutviklingen er i tillegg skjevfordelt. I Riga og regionen rundt hovedstaden var månedslønnene i første kvartal av 2025 høyere enn gjennomsnittet i Latvia, mens Latgale-regionen (sørøst i landet og ved den hviterussiske grensen) var 35 prosent lavere enn i Riga. Den lovpålagte minstelønna settes av myndighetene. Den ble fra januar 2024 satt til 700 euro (brutto) i måneden og videre opp til 740 euro i 2025. I perioden 2020 til 2023 økte antall sysselsatte med minstelønn i offentlig sektor fra 10,4 prosent til 12,6 prosent. I privat sektor gikk antall sysselsatte med minstelønn ned fra 21,2 prosent til 18,6 prosent. Andelen av befolkningen som har risiko for fattigdom eller sosial eksklusjon, lå i 2024 på 24,7 prosent, kun bedre enn Hellas, Romania, Bulgaria, Spania og Litauen. Dette er like fullt en kraftig tilbakegang, fra en topp på 40,1 prosent i 2011. EU-snittet var på 21,6 prosent i 2024.

Årsaken til tempoet i befolkningsnedgangen er i hovedsak utvandring etter at landet ble EU-medlem. Toppunktet på nær 40 000 årlige utflyttere i 2010, er redusert til under 15 000 utvandringer i 2019. Etter pandemien har dette tallet økt igjen.

I 2022 var imidlertid nettomigrasjonen positiv for første gang på mange år, med en økning på 22 000 personer, særlig som følge av at mange ukrainere flyktet fra krigen. I 2023 og 2024 var det derimot igjen en nedgang i nettomigrasjonen på henholdsvis 3200 og 4600.

I 2024 var det 90 700 latviere i arbeidsfør alder (15–64 år) som vanligvis oppholdt seg i et annet EU-/EØS-land.

I 2024 var det 258 043 ikke-latviske statsborgere registrert bosatt i Latvia.

Latviere i Norge

Norge har vært et populært mål for mange latviere, men de utgjør ingen stor gruppe. I 2024 var 9142 latviere (20–66 år) registrert bosatt her. Antallet har steget jevnt hvert år. I 2009 var tallet 1594 personer. Godt over halvparten – 5963 personer – har vært bosatt her i sju år eller mer. Den latviske befolkningen i Norge består av 5230 menn og 3912 kvinner.

Det viktigste trepartsorganet i Latvia er Nasjonalt råd for trepartssamarbeid (NTSP). Rådet diskuterer lovforslag og temaer som sosial sikkerhet, statsbudsjett, økonomisk og regional utvikling, helse og arbeid. Rådet diskuterer også den nasjonale minstelønna. Partssamarbeidet er dårlig utviklet.

Arbeidstakerne

Fagforeningenes svake posisjon begrunnes i stor grad med avstandtaken fra det tidligere kommunistiske regimet. De siste årene har fagforeningene investert i tiltak for å opplyse befolkningen om sitt arbeid og orientere seg i retning av europeisk sosial dialog.

Minsteantallet medlemmer for å danne en fagforening er 50 personer. I 2021 var 345 fagforeninger registrert i landet, en økning fra 295 i 2017.

Latvia har én, landsdekkende arbeidstakerorganisasjon, Free Trade Union Confederation of Latvia (LBAS), som nesten alle fagforeningene av en viss størrelse tilhører, og dette er den eneste arbeidstakerorganisasjonen som deltar i trepartsforhandlinger. LBAS er medlem av ETUC.

I begynnelsen, fra 1990, hadde LBAS 1 300 000 medlemmer, men dette tallet falt kraftig frem til 1995, da det kun var 320 000 medlemmer igjen. I 2021 var 61 559 personer fagorganisert i Latvia, noe som tilsvarer kun 7,1 prosent av alle sysselsatte. Organisering står sterkest i offentlig sektor og blant kvinner.

De største fagforeningene dekker utdannings- og helsearbeidere eller privatiserte tidligere statlige selskaper. I små og mellomstore bedrifter i Latvia er de ansatte som hovedregel ikke organiserte og dekkes heller ikke av tariffavtaler.

Arbeidsgiverne

Den eneste arbeidsgiverorganisasjonen som har en nasjonal status overfor fagforeninger og myndigheter, er Latvian Employers' Confederation (LDDK). LDDK er del av den europeiske arbeidsgiversammenslutningen BusinessEurope. Organisasjonen ble opprettet i 1993 og sysselsetter ifølge deres nettsider 44 prosent av Latvias arbeidstakere, med mål om 50 prosents representasjon.

Anslagsvis 45–50 prosent av sysselsatte jobber på en bedrift som er medlem av en arbeidsgiverorganisasjon (2018/2019).

Det finnes i tillegg en del sterke bransjeorganisasjoner som fremforhandler avtaler med fagforeningene. Bedriftsinteresser fremmes også av staten, blant annet gjennom departementet for små og mellomstore bedrifter.

Kollektive forhandlinger

Kollektive avtaler inneholder som regel et bredt spekter av saker, særlig fordi lønn og arbeidstid er regulert i nasjonal lovgivning. I 2015 var 1268 kollektive avtaler som omfattet 120 000 arbeidstakere, registrert.

Hovedvekten av avtalene inngås på virksomhetsnivå. Det er forsøkt å innføre kollektive forhandlinger på regionalt- og bransjenivå, men uten særlig suksess. I 2017 ble det imidlertid gjort lovendringer med formål å oppmuntre til kollektive forhandlinger. Blant annet kan nå bedrifter, og grupper av bedrifter, forhandle frem kollektive avtaler (tidligere kunne bare arbeidsgiverorganisasjoner og deres foreninger gjøre dette).

Lovendringene skulle også styrke rollen til tariffavtalene. 27 prosent av arbeidstakerne er omfattet av en tariffavtale.