Landområdet dekker 132 kvadratkilometer (9. størst i EU). Brorparten av landområdene er på fastlandet, men landet er delvis en øystat med 227 bebodde øyer. Geografisk har Hellas en beliggenhet i Europas sørøstlige hjørne mot Asia og Afrika, som har vært sentralt både i landets og Europas utvikling. Hellas grenser til Albania i nordvest, Nord-Makedonia og Bulgaria i nord, og Tyrkia i øst.

Landet er svært fjellendt og kupert, med fjell på opp mot 3000 meter. Pindos-fjellkjeden kalles «Hellas’ ryggrad» og former også mange av øyene.

Administrativt er Hellas inndelt i 13 regioner og 325 kommuner.

Hellas har en lang, innholdsrik og brokete historie. Mange av Europas første sivilisasjoner oppsto i regionen. Bystatene som etter hvert vokste frem, forble likevel politisk fragmenterte, preget av intern rivalisering. Status som selvstendig stat ble først vunnet rundt 1830, etter 20 års uavhengighetskrig.

Hellas har ulike navnetradisjoner. Det norske «Hellas» står nærmere deres eget «Elleda», eller det formelt korrekte «Den hellenske republikk», enn engelske «Greece», som er en noe misforstått arv fra romernes navngivning. Også på norsk var navnet frem til 1932 «Grekenland». Benevnelsene har likevel ikke blitt endret på norsk. Noe eller noen fra Hellas kalles for «gresk» eller «greker», mens det for grekerne selv mer korrekte «hellener» eller «hellensk» er lite brukt på norsk.

Gresk er det offisielle og klart dominerende språket i Hellas. Enkelte dialekter har et sterkt særpreg, men i all hovedsak er røttene de samme. Gresk er en egen gren av den indoeuropeiske språkfamilien og har lengst dokumentert historie. Dessuten er gresk ett av EUs tre offisielle alfabet, ved siden av avledningene latinsk og kyrillisk. Engelsk utgjør landets klart mest utbredte andrespråk.

Hellas var et monarki fra 1832 til 1973. Etter revolusjonen i 1862 ble styreformen gradvis demokratisk, på bekostning av kongehusets makt. Likevel utviklet landet seg til et autoritært styre, og fra 1936 og 1974 var det i praksis et diktatur, også under den tyske okkupasjonen. Borgerkrigen fra 1945 til 1949 satt dype og varige spor. Senere tok en militærjunta makten i 1967, og regimet holdt seg ved makten frem til det kollapset i 1974 etter tyrkisk inngripen som fulgte et kuppforsøk på Kypros. Landet har siden 1975 vært en parlamentarisk republikk.

Grunnloven ble etablert samme år, men er blitt endret noe i ettertid. Regjeringen og statsministeren, som springer ut av flertall i parlamentet, har den utøvende makten, mens presidentembetet har hatt liten makt siden 1986.

Det har vært store endringer i partifloraen, særlig som følge av krisene som har preget landet siden 2008. «Nytt demokrati» og «Syriza» har de siste årene vært de to ledende partiene på hver sin side av den politiske midtlinjen.

I januar 2015 førte et ekstraordinært parlamentsvalg til at venstresidepartiet Syriza dannet regjering. Partiet uttrykte ønsker om å komme bort fra lånepakkene og deres vilkår, altså å slutte med kuttpolitikken og heller reforhandle avtalen med långiverne. I juni 2015 brøt forhandlingene sammen, og daværende statsminister Alexis Tsipras utlyste folkeavstemning om låneavtalen med EU, som befolkningen stemte nei til. Forhandlingene ble likevel gjenopptatt, og i august 2015 ble partene enige om vilkårene for en ny lånepakke på 86 milliarder euro fordelt over tre år.

I mai 2019 fikk Nytt demokrati flest stemmer i europaparlamentsvalget. Det tolket den sittende statsministeren Alexis Tsipras (Syriza) som mistillit og lyste ut nyvalg. Nytt demokrati vant valget, og Kyriakos Mitsotakis ble ny statsminister i juli 2019. Mitsotakis ble gjenvalgt i 2023. I 2020 fikk også landet sin første kvinnelige president, Katerina Sakellaropoulou.

Forholdet mellom Hellas og naboen Tyrkia (og forgjengeren Ottomanerriket) har vært turbulent, med flere væpnede konflikter, senest om Kypros’ skjebne i 1974. Landet har også vært i en mer kulturell navnestrid med nabolandet som til slutt tok navnet Nord-Makedonia grunnet denne tvisten.

Å beskrive Hellas sin økonomi er vanskelig uten å omtale et ord som stammer nettopp fra gresk språk – «krise». Landet fikk svært hard medfart i kjølvannet av finanskrisa og ble på mange måter episenteret for den såkalte eurokrisa. Den såkalte migrantkrisa fra 2015 ledet til ytterligere press på landets økonomiske og sosiale ressurser. Dessuten bredte koronakrisa en ny usikkerhet over utviklingen av den greske økonomien.

I 1960- og 70-årene var Hellas’ vekstrate blant de høyeste i Europa, og økonomien opererte med solide budsjettoverskudd. Fra 1981 gikk regjeringen over til å operere med høye budsjettunderskudd for å finansiere landets store militærutgifter, pensjoner og andre velferdsgoder. Fra 1993 har den greske gjeld-til-BNP-ratioen alltid vært høyere enn 94 prosent. Staten finansierte opprinnelig lånene ved å devaluere den nasjonale valutaen «drakme».

I 2001 gikk Hellas inn i eurosonen og var fra 2000 til 2007 en av de raskest voksende økonomiene, med en årlig vekst på rundt 4 prosent. Staten fortsatte likevel å operere med store budsjettunderskudd, og offentlige utgifter økte raskt. Det greske skatteinnkrevingssystemet har hatt store svakheter, og skatteinntektene har i lengre perioder ikke vært store nok til å dekke statens utgifter.

I 2009 gikk Hellas inn i en svært dyp økonomisk resesjon som følge av den internasjonale finanskrisa sammen med myndighetenes manglende evne til å håndtere økende budsjettunderskudd. Krisa og dens forløp fikk stor internasjonal oppmerksomhet og ble etter hvert en politisk brannfakkel innad i EU-samarbeidet, med et langt og omstendelig etterspill. Etter 2010 har Hellas holdt økonomien flytende ved hjelp av kriselån fra «långivertroikaen» EU, Den europeiske sentralbanken (ESB) og Det internasjonale pengefondet (IMF). Som forutsetning for lånene forpliktet landet seg til en stram budsjettpolitikk med nedskjæringer i lønninger og velferdsordninger, i tillegg til reformer i økonomien og i offentlig sektor. Det ble rapportert om tidvis harde sosiale konsekvenser som følge av den brå kuttpolitikken, som hjemløshet, selvmord og rusproblematikk.

Svak offentlig økonomi, mangel på reformer og unøyaktigheter i den økonomisk rapporteringen fikk internasjonale kredittvurderingsbyråer i slutten av 2009 og 2010 til å nedgradere Hellas’ kredittverdighet til lavest mulig vurdering. Dette førte landet inn i en dypere økonomisk krise.

Den økonomiske krisa førte til høy arbeidsledighet, synkende realinntekt og negativ økonomisk vekst, og den står gjerne som det fremste symbolet på den såkalte eurokrisa. Landet opplevde negativ økonomisk vekst i åtte av ni år fra 2008 til 2016.

De sosiale og økonomiske følgene som krisene og de drastiske hestekurene har hatt på befolkningen, er omfattende. Mange, særlig høyt utdannede, har valgt å forlate landet. Under disse krisene skjøt også ulikheten innad i den greske befolkningen i været, men har etter hvert blitt utlignet med EU-gjennomsnittet.

Frem til koronapandemien hadde den greske økonomien stabilisert seg noe og viste lovende makroøkonomiske tegn. Budsjettbalansen hadde vært i pluss siden 2016, og også eksporten viste god utvikling. I 2018 ble Hellas sitt kriseprogram avsluttet, og den greske krisa ble erklært å være over. Finansministrene i Eurogruppen ble enige om at landet skulle motta en gavepakke på 15 milliarder euro som en økonomisk sikkerhet de første månedene etter at programmet tok slutt. Siden da har landet gradvis begynt å låne på finansmarkedene igjen som et ordinært EU-land.

Koronapandemien rammet Hellas’ bruttonasjonalprodukt (BNP) langt hardere enn EU-gjennomsnittet, blant annet grunnet den store betydningen turismen har for landets økonomi.

Kjøpekraftjustert BNP per innbygger – som hadde vist oppgang siden 2016 – gikk ned med 9 prosent fra 2019 til 2020, til 16 170 euro per hode. Siden pandemien har imidlertid den greske økonomien vokst raskere enn EU-gjennomsnittet, særlig på grunn av betydelig privat forbruk, sterk opphenting i turistnæringen og høy investeringsvekst. I 2021 var veksten på 8,7 prosent.

Europakommisjonen beskriver at takket være sterk vekst og politisk handling håndterer Hellas nå både sin offentlige og eksterne gjeld, misligholdte lån og arbeidsledighet – men trekker frem at det er avgjørende at landet opprettholder pågående strukturelle reformer for at denne trenden skal fortsette.

Til tross for en relativt stor økonomi i internasjonal sammenheng – verdens 52. største i 2025 – ligger landet under gjennomsnittet i EU når man deler bruttonasjonalproduktet på befolkningen. Dette spriket har økt kraftig siden finanskrisa, forsterket av det nasjonale prisnivået. Målt etter BNP justert for kjøpekraft, havner Hellas nest nederst blant EU-landene, med kun Bulgaria under seg. Samtidig er den svarte økonomien omfattende. Offisielle tall viser derfor på langt nær all økonomisk aktivitet. BNP (real) per innbygger var i 2024 på 19 020 euro. Kjøpekraftjustert BNP per innbygger var på 27 800 euro. Veksten i BNP var i perioden 2022 til 2024 på henholdsvis 5,5 prosent, 2,1 prosent og 2,1 prosent. OECD anslår at Hellas’ vekst i BNP vil være på 2,2 prosent i 2026 før den avtar igjen til 1,8 prosent i 2027.

Gjeldsutvikling i nyere tid

I august 2018 utløp avtalen Hellas hadde inngått om strengt oppsyn gjennom EUs stabilitetsmekanisme, som landet hadde vært underlagt i åtte år. Dette ga landets politiske myndigheter langt større økonomisk albuerom. Likevel har Hellas fremdeles EUs høyeste statsgjeld og vil i lang tid være bundet av låneavtaler.

Gjelden var nedadgående frem til koronapandemien. Ved inngangen av 2020 var gjeldsnivået på 180 prosent av BNP. I andre kvartal for 2021 økte statsgjelden til 207 prosent av BNP. Etter pandemien har dette bedret seg noe. I 2025 kunne Europakommisjonen rapportere at Hellas’ offentlige gjeldsrate faller, men forblir høy. Mellom 2023 og 2024 minket den med mer enn 10 prosent av BNP, til 153,6 prosent. Fallet skyldtes sterk vekst i landets BNP, støttet av vesentlige forbedringer i budsjettbalansen.

Svart økonomi

En stor svart økonomi bremser den greske veksten. I 2019 estimerte EUs arbeidsmarkedsmyndighet (ELA) at 12,6 prosent av den totale arbeidskraften i landets private sektor var svart arbeid – høyere enn EU-gjennomsnittet på 11,1 prosent. På korrupsjonsfronten skårer også landet svært dårlig etter europeisk standard, men synes å bevege seg i riktig retning, ifølge Transparency Internationals oppsummering. Transparency International ga landet en «score» på 49 av 100 i 2023, som plasserte Hellas på 59. plass av 180 i den globale indeksen. Inntektsskatten har utgjort 15 prosent av alle offentlige skatteinntekter. Dette er 10 prosent lavere enn gjennomsnittet for OECD.

Inflasjon

Fra 2013 til 2015 var den greske økonomien preget av mild deflasjon, med det sterkest fallende tilsvarende -1,4 prosent i 2014 (Harmonised index of consumer prices HISP). Eurosonen som helhet unngikk så vidt deflasjon i samme tidsperiode. De tre årene fra 2017 til 2019 var deretter preget av noe inflasjon, men betydelig lavere enn gjennomsnittet i EU. Se utviklingen fra 2019 til 2024 i tabellen under.

Europakommisjonen anslår at inflasjonen vil falle videre i 2026.

Før finanskrisa inntraff i 2008, hadde andelen utenlandske direkteinvesteringer («FDI stocks») av BNP klatret til 16,7 prosent (i 2007). Etter krisa sank andelen til rundt 10 prosent, før den i 2018 igjen var på 17 prosent. I 2019 hadde andelen økt til 22 prosent av BNP.

Nye utenlandske direkteinvesteringer («flows») per år lå i perioden 2005 til 2018 aldri over 2 prosent av BNP, med et bunnpunkt i 2010 på 0,1 prosent. Siden 2015 har prosentsatsen like fullt økt jevnt og trutt, og den lå i 2020 på 1,7 prosent – over OECD-gjennomsnittet for tredje år på rad. I 2024 endte denne økningen på 2,5 prosent av BNP.

Utfordringene har vært noe avtagende, men Hellas sliter fremdeles med store handelsunderskudd og er sterkt avhengig av import av varer. Denne situasjonen ble forverret av koronapandemien. I 2020 var handelsbalansen negativ med nesten 18 prosent – det vil si eksportverdien som andel av importverdien. Hellas importerte varer for 55,7 milliarder dollar og eksporterte for 35,2 milliarder dollar. Handelsbalansen avgrenset til tjenester var riktig nok positiv, med nær 50 prosent høyere eksportverdi i 2020. Til sammen utgjorde den negative handelsbalansen −6,7 prosent av BNP i 2020.

De nyeste tallene, fra 2024, viser en negativ handelsbalanse på -37,7 milliarder dollar. Mens landet importerte for 91,7 milliarder dollar, eksporterte det for 54,0. Også i 2024 var imidlertid handelsbalansen avgrenset til tjenester positiv: 55,7 milliarder dollar i eksport og 31,2 i import, tilsvarende et overskudd på 24,4 milliarder dollar.

I 2023 var Hellas sine viktigste handelspartnere:

• Eksport: Italia (11,5 prosent), Bulgaria, Tyskland, Kypros og USA
• Import: Tyskland (10,2 prosent), Kina, Italia, Irak og Nederland

Samme år var de viktigste handelsvarene:

• Eksport: petroleumsprodukter, medikamenter, gass, olivenolje og aluminiumslegeringer
• Import: petroleumsprodukter, både rå og behandlede, medikamenter og gass

Hellas og Norge

Norge har også gjennomgående hatt et betydelig handelsoverskudd med Hellas siden årtusenskiftet. I 2024 hadde norsk import fra Hellas en verdi på 2009 millioner kroner, en økning fra 994 millioner kroner i 2021. I 2024 utgjorde norsk eksport til Hellas 11 492 millioner kroner, en økning fra 7550 millioner kroner i 2021.

Norge er likevel en relativt ubetydelig handelspartner for Hellas og sto for 0,8 prosent av landets import og 0,26 prosent av eksporten i 2023. Norsk eksport til Hellas består hovedsakelig av gass, fisk og kjemikalier, mens gresk eksport til Norge i hovedsak består av elektronikk, fermenterte melkeprodukter, farmasøytiske produkter, frukt og grønnsaker. Innovasjon Norge vektlegger energi, shipping og akvakultur som aktuelle satsingsområder i Hellas for norske aktører.

Norske direkteinvesteringer i Hellas lå på 445 millioner kroner i 2020, tilbake til noenlunde normalnivå etter et drastisk fall i 2016. Greske direkteinvesteringer i Norge beløp seg kun til 3 millioner kroner. I 2024 lå norske direkteinvesteringer i Hellas på 938 millioner kroner.

I desember 2025 hadde oljefondet (Statens pensjonsfond utland) rundt 13,4 milliarder kroner investert i aksjer i 40 greske selskaper og rentepapirer verdt 6,8 millioner kroner. Norge har selvsagt også en sterk «sydenturisme» til Hellas, som innebærer inntekter for den greske økonomien.

EØS-midlene

Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid. I perioden 2014–2021 var Hellas bevilget 116,7 millioner euro, som tilsvarte rundt 3,3 prosent av BNP. Siden da har støtten blitt videreført. I perioden 2021 til 2028 vil Hellas motta 159,3 millioner euro gjennom EØS-midlene. Pengene skal gå til grønn omstilling, demokrati, rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter, sosial inkludering og samfunnsmessig robusthet.

Hellas har en klart tjenestedominert økonomi. Industri utgjør i 2023 rundt 14,8 prosent av samlet brutto verdiskaping, klart under EU-snittet (20,2 prosent). Offentligfinansierte tjenester står for 17,6 prosent, noe under EU-snittet (18,3 prosent). Eiendomsvirksomhet er en sentral næring og utgjør 16,4 prosent av verdiskapingen, betydelig over EU-snittet (10,7 prosent). Overnatting og servering spiller også en viktig rolle og har hentet seg raskt inn etter pandemifallet i 2020.

Industri er forstått som samlet verdiskaping i utvinning, industri samt energi- og vannforsyning.
Offentlig-finansierte tjenester er forstått som offentlig administrasjon, utdanning og helse- og omsorgstjenester.

(Kilde: Eurostat)

I tredje kvartal 2025 var antall sysselsatte grekere 4,2 millioner: 80,1 prosent av mennene og 62,5 prosent av kvinnene var sysselsatt. Sammenlignbare tall for 2021 var en sysselsettingsgrad for menn på 74,8 prosent og 54,3 prosent for kvinnene. Kommisjonen forventer at veksten vil fortsette i kommende år.

Den uformelle delen av det greske arbeidsmarkedet er stor og har vært gjenstand for egne tiltak, støttet av blant andre EU og ILO. For begge kjønnene var sysselsettingsraten lavest i EU-sammenheng, kun på linje med Italia.

Tall fra 2023 viser at det er en høy andel selvstendige blant de greske sysselsatte – i underkant av 21 prosent. Rundt 7 prosent av disse var selvstendige med ansatte. Ser man på arbeidstid, jobbet halvparten av greske sysselsatte i 2024 40–47 timer i uken, mens 17 prosent jobbet mer.

Til tross for den økte sysselsettingsgraden forblir fattigdommen i den greske befolkningen relativt høy, og landets velferdssystem har begrenset evne til å redusere denne.

Landet har også en svært lav reproduksjonsrate (1,26 barn per kvinne i 2023), blant de laveste i EU, og en sterkt aldrende befolkning. Derfor er medianalderen i landet høy. I 2021 var hele 22,6 prosent av befolkningen 65 år eller eldre.

Arbeidsledighet

Arbeidsledigheten i Hellas har vært svært høy over lang tid. Også før finanskrisa var arbeidsledigheten på 7,8 prosent, riktig nok en betydelig nedgang fra omtrent 10 prosent på starten av 2000-tallet. Etter finanskrisa økte arbeidsledigheten raskt, til et toppunkt på 27,5 prosent i 2013. Dette nivået dalte langsomt årene som fulgte, og i 2018 var den omsider på under 20 prosent (19,3 prosent).

Ledigheten fortsatte å gå ned, til 17,3 prosent i 2019, og 17,6 prosent i 2020. Dette var likevel den klart største ledigheten blant EU-landene og mer enn 10 prosentpoeng over EU-gjennomsnittet. I perioden fra 2022 til 2024 har ledigheten sunket fra 12,5 prosent til 10,1 prosent. Andelen NEET (unge utenfor jobb, utdanning og opplæring) har også sunket, fra 21,2 prosent i 2013 til 10,4 prosent i 2024.

Lønnsutvikling

Hellas hadde rask lønnsvekst før finanskrisa, og mellom 1999 og 2007 vokste offentlige lønninger med 50 prosent. Siden et toppunkt i gjennomsnittlig årslønn i 2009 (på rundt 35 000 euro i 2016-verdi) har gjennomsnittlig årsinntekt sunket betydelig. I 2013 hadde den falt med 20 prosent, til rundt 27 000 euro i 2016-verdi. Frem til og med 2020 løftet dette nivået seg kun marginalt, til 27 500 euro. Hellas lå dermed på bunnivå i EU, så vidt over Portugal, Ungarn og Slovakia. Fra 2020, da pandemien inntraff, til 2022, da Russland gjennomførte sin fullskala invasjon av Ukraina, fortsatte reallønningene å synke, blant annet på grunn av høy inflasjon.

I 2022 begynte reallønningene å øke igjen. Nominale lønninger vokste med 13,8 prosent fra 2022 til 2024, med et tettere arbeidsmarked som støtter lønnsveksten. Også minstelønna har økt med 41,6 prosent siden 2018. I 2024 var den lovfestede minstelønna på 830 euro i måneden. OECD spår at den høye og økende etterspørselen etter arbeidskraft sammen med en «upskilling» og «reskilling» av arbeidsstyrken vil bidra til å fortsette lønnsveksten.

Hellas har hatt lovfestet minstelønn siden 2012. Den ble etablert i forbindelse med redningsprogrammene Hellas ble underlagt i kjølvannet av den alvorlige økonomiske krisa. Frem til dette hadde arbeidslivets parter myndighet til å fastsette minstelønna, men siden da har regjeringen hatt fullmakt til å fastsette nivået på minstelønna. Fra 2028 og fremover vil et nytt juridisk rammeverk implementeres for å bestemme minstelønna. Dette rammeverket omfatter EUs minstelønnsdirektiv – hvor også Confederation of Greek Civil Servants’ Trade Unions (ADEDY) vil involveres.

Frem til 2013 var ulikhetene mellom høyt- og lavtlønte mindre enn det som var normalt blant OECD-land, men har siden da økt betraktelig. I 2018 var andelen som tjente mindre enn to tredjedeler av medianlønna, på 16,8 prosent. Andelen av de sysselsatte som tjente mer enn halvannen gang medianlønna, hadde også oversteget OECD-snittet – til 26 prosent i 2018. Forskjellene må ses i lys av landets høye arbeidsledighet og sosiale nød. I 2020 var 28,9 prosent av grekerne i risiko for fattigdom og sosial eksklusjon, uavhengig av sysselsettingsstatus.

De siste årene har mellom 70 000 og 80 000 grekere emigrert for lengre tidsperioder. I 2023 var antallet 76 158. Dette er noe lavere enn i tidligere år. Mellom 2012 og 2018 var antallet nærmere 100 000 i året. I 2020 var det totalt 390 000 grekere i arbeidsfør alder (15 til 64 år) som vanligvis oppholdt seg i et annet EU/EØS-land. I 2024 var antallet 370 000, en økning fra rundt 350 000 i de to foregående årene.

I 2024 var 743 847 ikke-greske statsborgere registrert bosatt i Hellas, en nedgang fra de foregående årene. Videre bodde det totalt 1 147 797 utenlandsfødte (også greske statsborgere) i Hellas i 2024, som er det laveste antallet siden 2013. Albanere har utgjort majoriteten av immigrasjonsbefolkningen. Innvandring og flukt fra land i Midtøsten og Sentral-Asia har også økt de seneste årene.

Sysselsettingen blant ikke-greske EU-borgere i Hellas er lav: 50 prosent. Det peker på at mange er registrert bosatt av andre årsaker enn arbeid. Jobbmobiliteten i Hellas er svært lav, målt mot andre europeiske land. Dette kan forklares blant annet med at hele 80 prosent eier egen bolig og den svært sterke rollen familien har, kulturelt og sosialt.

2015: Migrantkrisa

I tillegg til landets økonomiske problemer havnet Hellas av geografiske årsaker i front under flyktning- og migrantkrisa som i antall nyankomne toppet seg i oktober 2015. Mange tilreisende landet på gresk jord etter å ha krysset havet, særlig fra Tyrkia. Dette la et ytterligere press på det greske statsapparatet, og jakten på en økonomisk og sosial byrdefordeling ble en kasteball innad i EU-systemet. Selv om tilstrømningen har avtatt, huset Hellas i 2022 leire som på vegne av EU og Schengen fungerer som mottak og ventested mens søknader om opphold behandles. Flyktninghjelpen anslo at Hellas huset 144 694 flyktninger ved inngangen til 2025.

Trepartssamarbeidet i Hellas har tradisjonelt vært velutbygd. Trepartsorganet «Det greske økonomiske og sosiale rådet» (OKE) gir råd til regjeringen om ulike temaer og konsulteres før det innføres lover som gjelder brede sosioøkonomiske forhold i landet.

Finanskrisa og det påfølgende kriselånet førte til store endringer i gresk partssamarbeid. Kuttene i økonomien gikk hardt ut over greske arbeidstakere, som også mistet mange av sine tidligere rettigheter. De aller fleste endringene siden 2010 har møtt motstand blant landets fagforeninger og ledet til store demonstrasjoner. Fagforeningene har også henvendt seg til nasjonale og internasjonale domstoler med klager om at endringene bryter med den kollektive autonomien og organisasjonsfriheten.

Regjeringsskiftet i 2019 innebar også ytterligere innstramninger i partenes status og tariffsystemets virkemåter, i all hovedsak på fagforeningenes og tariffavtalenes bekostning. Det ble innført et eget register som tallfester partenes «representativitet og kompetanse» – det er riktig nok uklart om dette verktøyet er rent statistisk. Tariffavtalenes mulighet til å gjelde for flere enn de fagorganiserte, eller i større deler av en sektor (allmenngjøring) ble også kraftig innstrammet.

Tariffavtaledekningen ble anslått av ILO å være på 15,8 prosent i 2018, mens Eurofound anslo tariffavtaledekningen å være på 25–30 prosent i 2023.

Arbeidstakerne

Det finnes ikke offisielle tall på den greske organisasjonsgraden, men i 2016 siterte Eurofound at denne var på 25,1 prosent, mens ILO anslo 18,6 prosent. På arbeidstakersiden er det to hovedsammenslutninger i Hellas: Greek General Confederation of Labour (GSEE) for arbeidere i privat sektor, og Confederation of Public Servants (ADEDY) 

for arbeidere i offentlig sektor. Samarbeidet mellom organisasjonene er veldig godt, og begge er medlemmer av ETUC (European Trade Union Confederation). I tillegg består arbeidstakersiden av organisasjoner som Federation of Private Employees (OIYE), General Federation of Employees of the Public Power Corporation (GENOP/DEI) og Greek Federation of Builders and Associated Professions.

Arbeidsgiverne

Blant arbeidsgiverne ble det anslått en organisasjonsgrad på 52,7 prosent (målt etter andelen arbeidstakere virksomhetene sysselsetter) i 2017.

På arbeidsgiversiden er det fem organisasjoner:

• Hellenic Federation of Enterprises (SEV) representerer i hovedsak store selskaper uavhengig av sektor.
• Hellenic Confederation of Professionals, Craftsmen and Merchants (GSEVEE) representerer i hovedsak små og mellomstore bedrifter i industrien.
• Federation of Industries of Greece (SBE) representerer også virksomheter i industrien.
• Hellenic Confederation of Commerce and Entrepreneurship (ESEE) representerer små og mellomstore bedrifter i handelssektoren.
• Association of Greek Tourism Enterprises (SETE) ble etablert i 2013 og representerer turistnæringen. Organisasjonen er anerkjent av det greske arbeidsdepartementet.

Kollektive forhandlinger

Flere store endringer ble gjennomført i systemet for kollektive forhandlinger etter finanskrisa. Fra 1992 til 2010 var gresk arbeidsliv i stor grad regulert av kollektive avtaler på sektor- og nasjonalt nivå, og allmenngjøring kunne brukes når mer enn 50 prosent av arbeiderne i sektoren var dekket. Systemet var hierarkisk. Med andre ord kunne ikke bransjene sette lavere lønnssatser enn minstelønn på nasjonalt nivå, og bedriftene kunne ikke sette lavere lønn enn det som var bestemt på bransjenivå.

Siden 2010 har antallet kollektive avtaler på bedriftsnivå fluktuert, fra 227 i 2010 til 976 i 2012, 318 i 2016 og ned til 182 igjen i 2021, ifølge tall fra Eurofound. Avtaler på bedriftsnivå er vanligst, til tross for at de har mindre fordelaktige forhold enn avtalene på sektornivå eller nasjonalt nivå.

Gresk lov tillater tariffavtaler med arbeidstidsbestemmelser på bedriftsnivå, men arbeidstiden må ikke overgå 40 timer i uken i gjennomsnitt gjennom et år. Fra 2012 ble det også satt begrensninger på lengden av avtaler. Avtalene kan maks gjelde for tre år. Etter denne perioden må den gamle avtalen fornyes, eller ny avtale fremforhandles innen tre måneder.

Fra og med august 2018 sto landet både politisk og økonomisk friere til å regulere arbeidsmarkedet. Herfra har kursen likevel vært kaotisk, og en helhetlig gjengivelse er vanskelig grunnet politisk splid og få oppdaterte tall og opplysninger.

I 2024 beskrev Eurofound at den sosiale dialogen i Hellas forblir svak, fordi regjeringen ikke utnytter dens potensial. Sammen med demografiske utfordringer, langsom teknologisk utvikling, mangel på velferdsytelser og problemer med bosetting skaper dette stor usikkerhet i befolkningen.