Fafo Østforums landrapporter

Spania

Reino de España

Spania er en økonomisk og kulturell stormakt. Det er EUs fjerde og verdens 14. største økonomi. Gjennom koloniperioden ble spansk et verdensspråk.

Landet har likevel slitt økonomisk, særlig etter finanskrisa og påfølgende rekordhøy arbeidsledighet. Justert for kjøpekraft i befolkningen daler landet ned til verdens 16. største økonomi. Forventet levealder er like fullt blant verdens høyeste.

Spania har vært EU-medlem fra 1986, Nato-medlem siden 1982, samt var med på å opprette OECD i 1960. De tok i bruk euro fra starten, i 1999.

Kjappe tall


Velg tema

  • 1. Geografi og administrasjon

    Spania grenser til Portugal i vest og Frankrike og Andorra i nord. I sør grenser landet til britisk-kontrollerte Gibraltar. I Nord-Afrika har Spania overherredømme over to langt på vei autonome by-enklaver/-ekslaver med grense mot Marokko: Ceuta og Melilla. Marokko bestrider kravet.

    To spanske øygrupper har også relativt stor befolkning – Kanariøyene i Atlanterhavet og Balearene i Middelhavet.

    Landet har stor geografisk variasjon, og store klimatiske skiller fra sør til nord, og lavland til høyland. Store deler er fjellendt, både i nord (Pyreneene) og sentrale og sørlige områder.

    Jordbruket er like fullt omfattende, med halve totalarealet anslått som (potensielt) jordbruksland. Kun Frankrike har et mer omfattende landbruk i EU-familien. Spania er eksempelvis verdens største produsent av oliven. Fiske og sjømat har også tradisjonelt stått sterkt, av geografiske årsaker.

    Grunnloven gir regionene relativt stort selvstyre målt mot de fleste EU-land. Regionene teller 17 i antall, pluss de to nevnte by-enklavene beliggende i Nord-Afrika. De er i seg selv bygd etter maktfordelingsprinsippet, riktignok med noen formelle bånd til det føderale nivået.

    Hvor omfattende selvstyret er vil variere. Eksempelvis har Baskerland og Katalonia egne politistyrker. Selvstyre for enkelte regioner har tidvis vært hete tema, i fremste rekke de to nettopp nevnte regionene.

    Regionene består av provinser, totalt 50 i tallet. Disse består igjen samlet sett av over 8100 kommuner. Katalonia har flere nivåer.

  • 2. Økonomi

    Da Storbritannias utmeldelse ble offisiell, rykket Spania opp til å bli EUs fjerde største økonomi, etter Tyskland, Frankrike og Italia.

    Den spanske økonomien er utadrettet, med relativt høyt omfang av investeringer utenlands. Store og etablerte firma innen bioteknologi, farmasi, grønn teknologi, samt bankvesen er internasjonalt orientert.

    Bruttonasjonalproduktet (BNP) var i 2019 på nær 1250 milliarder euro, eller 1,25 billion. Det er omtrent fire ganger større enn den norske økonomien.

    Fordeler man BNP på antallet innbyggere faller like fullt Spania nedover på lista. Etter dette målet har landet kun en økonomi som utgjør 91 prosent av EU-snittet, på linje med Tsjekkia. Sammen med Portugal (og eventuelt Hellas) er Spania det eneste «vesteuropeiske» EU-landet som skårer såpass dårlig.

    At landet lå over dette gjennomsnittet i 2008 forteller en del om både Spanias problemer i denne perioden, og hvordan mange nye medlemsland har halt innpå i mellomtiden.

    Den økonomiske realveksten fra 2009 til og med 2019 har vært på i gjennomsnitt 0,66 prosent per år, EUs sjette svakeste. Siden 2014 har like fullt landet hatt en årlig vekst på i gjennomsnitt 2,6 prosent. BNPs realverdi økte med 2,0 prosent i 2019.

    I sin gjennomgang i februar 2020, peker EU-kommisjonen på siste års vekst med anerkjennelse. Samtidig påpekes det høye gjeldsnivået, både offentlig og privat, som en stor underliggende svakhet. Fjerde kvartal 2019 var førstnevnte på 97,5 prosent av BNP – sjette høyest i EU.

    Den private gjelden var i 2019 på 105 prosent av husholdningenes netto disponibel inntekt, ifølge OECD.

    Også arbeidsmarkedet er vanskelig, ledigheten høy, og produktivitetsutviklingen svak. Landet ligger dessuten svært utsatt til for klimaendringene, med de menneskelige og økonomiske følgene det innebærer.

    På dette tidspunktet (før koronakrisa) ble veksten i BNP anslått til å bli 1,6 prosent i 2020 og 1,5 prosent i 2021, grunnet synkende innenlands etterspørsel. En god utvikling for eksporten veiet imidlertid noe opp.

     

    Koronakrisa og framover

    Spania ble da rent epidemisk hardt rammet av covid-19-epidemien, og var tidlig en av de første så vel som verste områdene for smitte og relaterte dødsfall. Landet stengte ned det meste av offentligheten fra og med midten av mars, men landet rakk å få sin (hittil) største topp innen dødsfall allerede i løpet av mars.

    Utviklingen fra august–september og inn i nyåret 2021 var i den sammenligning mindre dramatisk i antall dødsfall, men påviste smittetilfeller var langt høyere.

    Per februar 2021 har landet registrert 3,2 millioner smittetilfeller og nær 70 000 dødsfall.

    Koronakrisa ser ut til å viske ut store deler av den økonomiske framgangen igjen. Fallet i BNP i 2020 endte på hele -11,0 prosent (foreløpige tall). Dette nærmer seg sjokket som de mest utsatte landene – de baltiske statene – opplevde med finanskrisa i 2009, og noen hakk verre enn eksempelvis Frankrike og Italias tilbakegang i 2020 (8,1 og 8,9 prosent).

    Utviklingen i tredje kvartal 2020 skal imidlertid ha vist tegn på at økonomien snudde (BNP +0,3 prosent), drevet fram av økt innenlands etterspørsel. Det vil også hjelpe betraktelig når det viktige turistnæringen kan returnere til noe tilnærmet normalen igjen.

    EU-kommisjonen forventer at det dramatiske 2020-fallet vil utlignes med sterk ny vekst i 2021 og 2022 på henholdsvis 5,6 og 5,3 prosent. Inflasjonen ventes å være lav.

    Statsgjelden hadde tredje kvartal 2020 økt til 114 prosent av BNP.

     

    Inflasjon

    Spania skiftet fra pesetas til euro fra og med euroens begynnelse i 1999.

    Siden finanskrisa har inflasjonen i Spania unngått å bli dramatisk, men har ofte vippet over i deflasjon.

    Fra 2010 til 2013 lå inflasjonen mellom 1,5 og 3,0 prosent, før tre år med svak deflasjon. 2017 endte med et hopp opp til 2,0 prosent, som så gradvis sank mot null (0,8 prosent i 2019).

    2020 endte med en svak deflasjon tilsvarende -0,3 prosent.

    EU-kommisjonen anslår videre inflasjonen til å ende på 0,8 prosent i 2021 og 1,1 prosent i 2022.

     

    Utenlandske investeringer

    Da Spania ble medlem av EU, ble økonomien liberalisert og landet opplevde en massiv tilstrømming av utenlandske investorer. I årene før finanskrisen utgjorde nye utenlandske direkteinnvesteringer i landet nesten 5 prosent av BNP.

    I 2009 falt dette til 0,7 prosent. Spania har imidlertid jobbet hardt med å øke andelen utenlandske investeringer, og mye tyder på at dette vil øke i årene framover.

    Økende produktivitet, lavere lønninger og inflasjon har forbedret investormarkedet i landet. Spania har gjennomført mange reformer (arbeidsliv, utdanning, skatt osv.) som er rettet mot å bedre forholdene for investorer. I 2013 utgjorde nye investeringer 3,2 prosent av BNP, en bedring fra de foregående årene. Dette sank i 2014 og 2015 til omtrent 2 prosent av BNP.

    Tilstrømmingen av nye investeringer økte sterkt fra 2015 til og med 2018 (45 milliarder dollar), men sank til 12,4 milliarder i 2019 («flows», FN – se også OECD).

    Veksten i beholdning («stock») vedble imidlertid og endte på 750 milliarder dollar i 2019. Det tilsvarte 54 prosent av BNP dette året – 14 prosentpoeng over nivået i 2007.

    Spania har et høyt nivå på investeringer i andre land – en beholdning på totalt 600 milliarder dollar i 2019, eller 44 prosent av BNP.

     

    Økonomisk bakgrunn

    Spania opplevde stor økonomisk vekst etter at landet ble medlem av EU. Landet gjennomgikk samtidig en omfattende produksjonsomlegging. Jernutvinning og skipsfartsindustri, som tidligere var viktige deler av økonomien, ble trappet ned for å satse på områder med bedre framtidsutsikter, som transport og turisme.

    På 1990-tallet sank inflasjonen og bankrenten. Mellom 1995 og 2005 sank arbeidsledigheten fra 25 prosent til 8 prosent, den laveste siden 1970-årene. Landet opplevde en jevn og kraftig vekst på begynnelsen av 2000-tallet, med en gjennomsnittlig årlig stigning på 3,5 prosent.

     

    Finanskrisa og innhentingen

    Spania er et av de EU-landene som ble hardest rammet av finanskrisa. I andre halvdel av 2008 gikk landet inn i en kraftig resesjon – den kraftigste etter demokratiets innføring. Utløsende faktorer var høye oljepriser og krise i boligmarkedet.

    Realveksten var i 2009 -3,8 prosent, +0,2 prosent i 2010, før det igjen i 2011, 2012 og 2013 endte med en negativ vekst på mellom -0,8 og -3,0 prosent.

    Budsjettunderskuddene var også betydelige i denne perioden, på 11 prosent i 2010 og 9,4 i de to neste årene. I 2012 ga EU et lån på inntil 100 milliarder euro som en redningspakke til den kriserammede bank- og finanssektoren.

    Regjeringen har vært nødt til å gjennomføre innstrammingstiltak og strukturelle reformer for å gjenvinne budsjettbalansen og konkuranseevnen, samt tilliten hos partnerne i eurosonen og i finansmarkedene.

    Den spanske økonomien kom så i bedring. Den økonomiske veksten var 1,4 prosent av BNP i 2014, og enda høyere med 3,1 prosent i 2017, noe som er godt over EU-gjennomsnittet.

    Innenlandsk etterspørsel, og særlig privat forbruk, var den viktigste driveren av denne positive utviklingen. Nettoeksport bidro imidlertid også betydelig til vekst siden 2016.

    Spania klarte å redusere underskuddet på statsbudsjettet i den påfølgende perioden, som følge av bedre makroøkonomiske forhold og begrensede offentlige utgifter.

  • 3. Handel med verden og Norge

    Spania eksporterte i 2019 varer og tjenester for totalt 434 milliarder euro (unntaksåret 2020: 340 mrd. euro). Landet har dermed den 6. største eksportverdien i EU27, like bak «skattetilpasningslandet» Irland. Verdien har økt med omtrent 200 milliarder euro siden kriseåret 2009.

    Landet var i 2018 verdens største eksportør av olivenolje, sitrus og enkelte frukttyper..

    71 prosent av eksporten var i 2018 til Europa og Sentral-Asia. Landet har dermed en relativt stor handelsvirksomhet utenfor EU, blant annet med 8,3 prosent av sin eksport til Nord-Afrika og Midtøsten, i første rekke Marokko.

    Importens verdi var i 2019 på 397 milliarder euro (unntaksåret 2020: 322 mrd.). Handelsbalansen var med andre ord godt på plussiden.

    Landets viktigste handelspartnere (varer, 2018) er:

    • Eksport: Frankrike, Tyskland, Portugal, USA og Storbritannia.
    • Import: Tyskland, Frankrike, Kina, Italia og Portugal.

    Viktigste varer inn og ut av landet, i verdi:

    • Eksport: Biler, raffinert petroleum, deler til kjøretøy, medikamenter og kjøretøy til varetransport.
    • Import: Ubehandlet petroleum (råolje), biler, deler til kjøretøy, medikamenter og petroleumsgass.

     

    Handelen med Norge

    Sett fra Norge, er Tsjekkia en viktig kilde for import, men vi eksporterer relativt lite til Tsjekkia.

    Verdiene for Norges import har økt med nær firegangen siden 2004. I 2020 importerte vi varer og tjenester for 9 milliarder kroner fra Tsjekkia.

    Verdien av eksporten til Tsjekkia har derimot krympet kraftig siden 2012, til 2,1 milliarder kroner i 2020 så vel som i 2019.

    Handelen med Norge er relativt omfattende sett fra et norsk perspektiv, og eksporten til Norge har vært sterkt økende – nær tredoblet fra 2012 til 2020. Norges eksport til Spania har derimot klatret relativt lite over tid målt i kroneverdi.

    Norge har i en årrekke hatt et klart handelsoverskudd, men dette har utjevnet seg de senere år. I 2019 eksporterte Spania varer til Norge for 18,5 milliarder kroner, mens importen fra Norge var på 20,7 milliarder. I uro-året 2020 sank Norges eksportverdi, mens Spanias økte, slik at Spania for første gang i dette årtusenet hadde et klart handelsoverskudd med Norge, på rundt 4,3 milliarder kroner.

    Kjøretøy til varetransport og biler står for en femtedel av Norges innkjøp fra Spania (2018), mens ubehandlet petroleum (råolje) og petroleumsgass samlet sto for rundt 30 prosent av Norges eksport til Spania. Fisk er også en viktig eksportartikkel av det fornybare slaget.

    Fra Spanias perspektiv sto det norske markedet for en liten, men ikke helt ubetydelig andel av varehandelen: 0,5 prosent av eksporten og 0,7 prosent av importen (2018). Det spanske markedet utgjør for Norges del rundt 2 prosent av eksportmarkedet for varer, og 1,9 prosent av importen.

    Det kan også nevnes at Spania, både fastlandet og øyene, er populære reisemål for nordmenn. Mange har også kjøpt fritidseiendom i landet – 27 000 skatteytere med eiendommer verdsatt til 11 milliarder kroner, ifølge SSB/Finansavisen (2020-artikkel).

    Statens pensjonsfond – utland (oljefondet) hadde ved årsskiftet 2019/2020 en stor portefølje i Spania: 79 ulike aksjeinvesteringer med en verdi på 117 milliarder kroner, rentepapirer for nær 70 milliarder kroner og investeringer i eiendom verdsatt til 2,7 milliarder kroner.

    Blant de største norske firmaene som har etablert seg i Spania er Norsk Hydro, Yara, DNV-GL, Jotun og Lerøy.

     

    EØS-midlene

    Gjennom EØS-finansieringsordningene har Spania mottatt støtte fra Norge siden ordningen trådte i kraft i 1994 og frem til 2014. Landet er ikke lenger kvalifisert til å få EØS-midler.

    I den siste perioden Spania var en del av ordningen (2009–2014), mottok landet 45,9 millioner euro, og midlene skulle bidra til blant annet til forskning og utvikling av miljøvennlig teknologi, økt likestilling, og utveksling av studenter og forskere mellom Spania og Norge.

  • 4. Næringsstruktur

    Spania er blant annet en av verdens største bilprodusenter og bilindustrien er en av landets største arbeidsgivere. Også turistnæringen har svært stor betydning for økonomien.

    Service er den klart største næringsgruppen, ifølge vår sammenstilling av 2019-tall fra ILO (sysselsetting) og Verdensbanken (tilført BNP-verdi, 2019):

     

    Andel av sysselsettingen

    Andel av tilført BNP-verdi

    Service

    75,5 %

    67,6 %

    Industri

    20,4 %

    20,5 %

    Jordbruk, skog, fiske

    4,0 %

    2,6 %

    Industrien og service har fått svekket sin relative BNP-tilførselsandel siden 2011, mens landbruket har økt sin (minoritets)posisjon noe. Jordbruket har dessuten en relativt stor sysselsettingsandel målt mot mange andre EU-land.

    Industrien og i noe mindre grad primærnæringene er svært mannsdominert. Service er kvinnedominert, men i mindre grad enn mange andre land. Nesten 9 av 10 sysselsatte kvinner arbeider innen servicenæringen, men så gjør også to tredjedeler av mennene.

  • 5. Arbeidsmarked

    Ved inngangen til 2020 var rundt 19 350 000 bosatte (20–64 år) i jobb i Spania. Dette er fremdeles færre enn antallet rett før finanskrisa, men en klar framgang siden man i 2013 var nede i under 17 millioner.

    På samme vis krabbet sysselsettingsandelen seg opp til 68,0 prosent i 2019, fra et bunnpunkt på 58,6 prosent i 2013. Dette var likevel fjerde dårligst i EU og ikke i nærheten av EUs Spania-spesifikke mål om 74 prosent.

    Kjønnsforskjellene er relativt uttalte. I 2019 var sysselsettingsandelen blant kvinner 62,1 prosent og andelen blant menn var 74,0 prosent – fjerde dårligst i EU innen begge grupper.

    Tross en viss framgang, har landet vedvarende problemer med arbeidsledighet generelt og for langtidsledige og unge spesielt, ifølge EU-kommisjonens gjennomgang i februar 2020.

    Utstrakt bruk av midlertidige ansettelser bidrar ikke til å stabilisere situasjonen for mange spanske arbeidstakere – gjeldende for mer enn hvert fjerde arbeidsforhold i 2019.

    Landet har forbedret innbyggernes sosiale kår noe de senere år, men barnefattigdommen (30 prosent av barn/unge under 18 år) er eksempelvis blant EUs verste og hver fjerde spanjol er i risikosonen for sosial eksklusjon, rundt 5 prosentpoeng høyere enn EU-snittet i 2018.

     

    Ledigheten

    Spania sliter veldig med høy arbeidsledighet. I kjølvannet av finanskrisa hadde landet den høyeste arbeidsledigheten blant EU-landene. Siden 2013 har riktignok Hellas gått forbi, men ledigheten i Spania lå i 2019 hele 4,1 prosentpoeng høyere enn tredje dårligste land, Italia.

    Spanias problemer er da også mer dyptgripende enn kun et resultat av finanskrisa. Også på slutten av 1990-tallet var ledigheten på mellom 15 og 21 prosent (15–74 år, sesongjustert). Først i 2005 klarte landet å komme ned i en ettsifret andel, ned til 8,0 prosent i andre kvartal 2007.

    Som kjent skulle ikke dette vare. Ettersom finans- og eurokrisa vedvarte, vokste ledigheten nær ubrutt opp til et toppunkt på 26,3 prosent i andre kvartal 2013.

    Spania har gjennomført omfattende reformer som har ført til bedring. Etter 2013 viste ledigheten en god ubrutt nedgang til 14,0 prosent i de tre siste kvartalene av 2019, men altså fremdeles et svært høyt nivå i EU-sammenheng. For året som helhet endte summen på 14,1 prosent (ujustert).

    Ulike tiltak har hindret at koronakrisa fikk altfor store utslag, men ledigheten økte like fullt til 16,1 prosent i tredje kvartal av 2020 (sesongjustert).

    Ungdomsledigheten har også vært spesielt høy, og regnes som et betydelig samfunnsproblem.

    Såkalte NEET – ungdom mellom 15 og 29 år som hverken er i arbeid, utdanning eller opplæring utgjorde 14,9 prosent i 2019 – på dette området var Spania «kun» femte dårligst i klassen, med Bulgaria, Romania, Hellas og Italia under seg på lista. Andelen var 22,5 prosent i 2013, fjerde dårligst i EU.

     

    Lønn og lønnsutvikling

    Det spanske nasjonale statistikkbyrået publiserer oversikten over inntektsutviklingen kun hvert andre år, og har i skrivende stund intet nyere enn utviklingen fram til 2018.

    Ifølge OECD-tall (kjøpekraftjustert) var den gjennomsnittlige bruttolønna i Spania i 2019 på 38 800 dollar. Det tilsvarer noe over 380 000 norske 2019-kroner.

    Dette lønnsnivået er lavest blant de «gamle» EU-landene, med unntak av Hellas og Portugal. Nivået er likevel høyere enn de nyere EU-landene med unntak av Slovenia, men dette forspranget krymper raskt.

    Før koronakrisa, i februar 2020, anslo EU-kommisjonen at lønnsveksten, som hadde vært relativt kraftig, nådde et toppunkt i 2019 (+2,1 prosent) og ville flate ut, men holde seg over inflasjonen i 2020 og 2021. Det er likevel all grunn til å anta at lønnsnivået igjen er på vei nedover som følge av den kraftige nedgangen i Spanias BNP i 2020.

    Minstelønna har blitt oppjustert årlig siden 2014, men har per februar ikke blitt oppjustert i 2021. Det innebærer at 2020-satsen på 1108,3 euro brutto per måned fremdeles gjelder. Det er da for 12 måneder, men i likhet med i Portugal fordeles dette i praksis på 14 utbetalinger i løpet av året. Summen tilsvarer rundt 11 300 norske kroner i februar 2021.

    Minstelønna har ikke like mye å si som i mange andre land. Spania har en omfattende bruk av allmenngjøring av tariffavtaler, slik at over 80 prosent av arbeidstakerne skal være dekket av tariff-bestemmelser.

  • 6. Partene i arbeidslivet

    Spania er noe bedre oppdatert på utviklingen innen partssamarbeidet enn mange andre land i Fafo Østforums landrapporter.

    Ifølge OECD var organisasjonsgraden blant arbeidstakere på 13,6 prosent i 2018. Dette er relativt lavt etter vesteuropeisk standard, men høyere enn de fleste av EUs nyere medlemsland.

    Historisk sett har det i motsetning til mange andre EU-land vært mer sammensatte svingninger opp og ned. Organisasjonsgraden i dag er like høy som den var på 1980-tallet. Andelen var attpåtil i vekst fram til 2009, opp til 18,3 prosent, men har siden vært synkende.

    Systemet for allmenngjøring av tariffavtaler (erga omnes) gjør at utbyttet av fagorganisering er mer begrenset.

    Blant arbeidsgiverne mangler vi nyere tall, men i 2013 ble det anslått at 75 prosent av de sysselsatte jobber i virksomheter som har medlemskap i en arbeidsgiverforening. Siden mange virksomheter er av mindre størrelse, er andelen organiserte virksomheter lavere – anslått til 26 prosent generelt og 67 prosent av virksomheter med mer enn 500 ansatte (2016)

    Tariffavtale-dekningen er svært høy – målt til 83,6 prosent av de sysselsatte i 2016. Dette skyldes utbredt bruk av allmenngjøring av tariffavtaler. Landet nærmer seg med andre ord modellen til Frankrike med svært lav organisasjonsgrad sett i forhold til en høy tariffavtale-dekning.

    Arbeidstakerne

    De to klart viktigste arbeidstakerorganisasjonene er:

    • CCOO (Comisiones Obreras / Workers' Commissions)
    • UGT (Unión General de Trabajadores / Workers' General Union).

    Disse organisasjonene hadde begge i overkant av 900 000 medlemmer hver og de eneste som ble regnet som nasjonalt representative i 2016.

    CCOO oppsto på 1960-tallet med bånd til landets kommunistiske parti, som ledd i organisert motstand mot Franco-regimet. UGT ble opprettet så langt tilbake som i 1888 og har hatt nære bånd til PSOE, et sosialdemokratisk parti. Begge organisasjonene har imidlertid blitt mer politisk nøytrale i moderne tid.

    Øvrige arbeidstakerorganisasjoner som har en viss dekningsgrad nasjonalt og/eller regionalt:

    • CSI-CSIF (Central Sindical Independiente y de Funcionarios):295 000
    • USO (Unión Sindical Obrera): 115 000
    • ELA-STV (Euskal Langileen Alkartasuna / Basque Workers Solidarity): 100 000 medlemmer
    • CGT (Confederación General del Trabajo / General Confederation of Labor): 60 000
    • CIG (Confederación Intersindical Galega): 40 000

    Medlemstallene er fra 2016.

    Spania også har et system hvor representative delegater velges gjennom arbeidsplassen, både i privat og offentlig sektor, uavhengig av fagorganisering.

    På tross av den lave organisasjonsgraden kan det se ut til at fagforeningene har god støtte. De fleste store og mellomstore bedrifter holder valg til en komité som skal representere arbeiderne, og deltakelsen her er svært høy. 67 prosent av delegatene som velges er tilknyttet de to største arbeidstakerorganisasjonene (2018).

     

    Arbeidsgiverne

    På arbeidsgiversiden er de viktigste organisasjonene:

    • CEOE (Confederación Española de Organizaciones Empresariales / Spanish Confederation of Employer Organisations): Hovedsammenslutning opprettet i 1977 og representerer arbeidsgivere både i privat og offentlig sektor. Det innebærer to millioner virksomheter og frilansere som er assosiert via mer enn 4500 grasrot-organisasjoner som igjen er samlet i 225 bransjeforbund eller lignende mellomorganisasjoner, inkludert offentlig lederskap i landets regioner og provinser.
    • CEPYME (Confederación Española de la Pequeña y Mediana Empresa / Spanish Confederation of Small and Medium-Sized Enterprises): Også opprettet i 1977, og medlem av CEOE. Som navnet peker på, er organisasjonen rettet mot mindre bedrifter og selvsysselsatte.

     

    Partssamarbeid

    Vi har dessverre ikke funnet oppdatert informasjon om utviklingen siden 2016.

     

    Det eksisterer trepartssamarbeid i Spania både på nasjonalt og regionalt nivå. Etter regjeringsskiftet fra det sosialdemokratiske PSOE til det konservative PP (Popular Party) var det ikke noe trepartssamarbeid mellom 2011 og 2013. Ikke før desember 2014 ble den første avtalen med PP inngått, da partene ble enige om en ny månedlig arbeidsledighetstrygd.

    Kollektive forhandlinger har foregått på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, og gjør det fortsatt i dag. Lønnsforhandlingene ble fram til 2012 basert på inflasjon og antatt høyere produktivitet.

    Finanskrisa førte imidlertid til endringer i systemet for kollektive forhandlinger. Etter 2012 er systemet basert på en avtale mellom partene i arbeidslivet som anerkjenner behovet for å holde prisstigningen under det europeiske gjennomsnittet av hensyn til konkurranseevnen. Partene er også enige om at produktiviteten må øke i et langtidsperspektiv.

    Denne enigheten danner retningslinjer for de kollektive forhandlingene, og innebærer blant annet at avtaler på bedriftsnivå får større betydning. Det fins fortsatt mekanismer for allmengjøring, men det er introdusert såkalte «opt-out»-klausuler som tillater bedrifter å trekke seg ut av tariffavtaler dersom de står overfor økonomiske, tekniske eller organisatoriske problemer.

    Dette har blant annet hatt som mål å desentralisere forhandlingene, og å gjøre bedriftene mer tilpasningsdyktige i møte med økonomiske utfordringer. På tross av endringene er de fleste arbeidere i Spania fortsatt dekket av tariffavtaler.

  • 7. Migrasjon

    Særlig i kriseårene fram mot den økonomiske bunnen i 2013 hadde Spania et svært høyt antall personer som forlot landet. I 2013: 530 000 personer, mer enn det dobbelte enn neste land på lista, Tyskland, dette året.

    Siden falt tallet ned til knappe 300 000 emigranter i 2019, tredje flest i EU etter de mer folkerike landene Tyskland og Frankrike.

    Ser man på hvor mange som hovedsakelig oppholder seg i et EU-land har tallene økt mer jevnt, fram til en (foreløpig) utflating i 2018 og 2019 på rundt 400 000 personer – «bare» niende flest blant EU-landene, tross Spanias befolkningsstørrelse.

    Forskjellene over kan langt på vei forklares med at mange spanjoler, tidvis rundt halvparten, har emigrert til land utenfor EU, i første rekke til det amerikanske kontinentet.

    Tross en midlertidig nedgang i de vanskeligste økonomiske tidene, har Spania vært et yndet mål for mange migranter. I 2019 var 4,8 millioner personer uten spansk statsborgerskap registrert bosatt i landet. Kun Tyskland hadde flere. Tallet steg til 5,2 millioner i 2020 – tilsvarende 11 prosent av befolkningen.

    Grunnet sin geografi og historie, samt også språket for latinamerikanere, har Spania mange migranter fra utenfor Schengen-området.

    Tall for 2019:

    • Sør-Amerika: nær nøyaktig 250 000 personer i 2019, toppet av kolombianere (76 000) og venezuelanere (61 000).
    • Mellom-Amerika og Karibia: 80 000 personer.
    • Fra afrikanske land: så vidt over 100 000 personer, hvorav 71 000 var fra Marokko.
    • Fra Asia noe under 50 000.

    Ulovlig eller gråsonepreget immigrasjon regnes også for å være omfattende. Et amnesti i 2005 resulterte i 700 000 søknader fra illegale immigranter.

    En egen problemstilling for Spania (og indirekte EU) er at det som eneste europeiske land formelt har overherredømme over landområder på det afrikanske kontinentet, i form av de ellers selvstyrte byene Ceuta og Melilla. Grensene rundt byene – som formelt også er en grense til Schengen og EU – har gjerne blitt sett som EUs grensepolitikk satt helt på spissen. De er bevoktet med høye gjerder og sikkerhetsstyrker. Det er en rekke eksempler vellykkede og mislykkede gjennomtrenginger og sammenstøt her.

  • 8. Navn og språk

    Navnet «Spania» har ukjent bakgrunn, men ble tidlig brukt som en betegnelse for hele den iberiske halvøy (inkludert dagens Portugal).

    På norsk kan man kalle en person fra Spania både en spanjol og en spanier. Adjektivet er likevel utelukkende spansk.

    Spansk (eller kastiljansk for å skille fra øvrige iberiske dialekter/språk) er det fjerde største verdensspråket og snakkes av rundt en halv milliard mennesker. Det er et italisk og «ibero-romansk» språk i den romanske språkfamilien, beslektet med fransk, italiensk og rumensk.

    Årsaken til den store utbredelsen er selvsagt tida som kolonimakt (ca. 1500–1800-tallet). Spania skapte et av verdenshistoriens største imperier, med kontroll over den vestre halvdelen av Sør-Amerika, hele Mellom-Amerika og en stor andel av de karibiske øyene, sørlige halvdel av Nord-Amerika og store områder i Midtvesten, samt Filippinene.

    Båndene særlig til Latin-Amerika er fremdeles sterke, om enn kompliserte grunnet koloniseringens brutalitet. Spania er den største investoren i Latin-Amerika etter USA.

  • Alf Tore Bergsli
  • februar 2021

Fra nyhetsarkivet vårt


Hvor vi er

Besøksadresse: Borggata 2B,
Grønland, Oslo.
Kart

Fafo Østforum

Prosjektleder og web-redaktør:
Anne Mette Ødegård

Prosjektmedarbeidere:
Alf Tore Bergsli, Johanne Stenseth Huseby og Tina Østberg

Kontakt redaksjonen: Epost

logo fafo 194x64

Postboks 2947 Tøyen, 0608 Oslo
Tlf: (+ 47) 22 08 86 00
Daglig leder: Tone Fløtten

Copyright © 2022 fafooestforum.no | Design: Alf Tore Bergsli, programmering: Ørnulf Bratlie