Fafo Østforums landrapporter

Litauen

Lietuvos Respublika

Litauen er med sine 2,8 millioner innbyggere det mest folkerike av de baltiske landene.

Litauen oppnådde både EU- og NATO-medlemskap i 2004. Ved folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte hele 91 prosent ja, og med unntak av Slovakia var Litauen dermed landet der ja-siden fikk høyest oppslutning. Deltakelse i Schengen-samarbeidet kom på plass i 2007.

Landet er eller medlem i blant annet Europarådet (1993), Verdens Handelsorganisasjon (2001) og OECD (2018).

Landet gikk over til euro i 2015, etter å ha benyttet den nasjonale valutaen litas siden 1993.

Økonomien har vokst kraftig og relativt stødig, også gjennom kriser. Selv om landet fremdeles ligger et stykke etter på en rekke økonomiske og sosiale måltall, ligger det på god kurs til å ta igjen EU-gjennomsnittet. Arbeidsledigheten har likevel vært relativt høy.

Litauen er det nest største opprinnelseslandet for arbeidsinnvandring fra Øst-Europa til Norge, etter Polen. I fjerde kvartal av 2019 var 27 942 litauere sysselsatt (og bosatt) i Norge.

Kjappe tall


Velg tema

  • 1. Geografi, politikk og språk

    Litauen er et mellomstort EU-land i areal (65 300 kvadratkilometer; 16. størst av 27) og blant de mindre i befolkning (2,8 millioner; 21. av 27), men det største baltiske landet i begge kategorier – riktignok bare med et marginalt større landområde enn Latvia.

    Landet er flatt, med mindre kystlinje mot Østersjøen enn de to andre baltiske landene. Det grenser mot Latvia i nord, Hviterussland mot øst og sørøst, Polen i sør og Kaliningrad/Russland i sørvest.

    Hovedstad og klart største by er Vilnius, med rundt 580 000 innbyggere. Nest største by – Kaunas – er og har vært en viktig by, og har i dag rundt 290 000 innbyggere, men antallet har vært sterkt nedadgående.

    To øvrige byer, Klaipeda og Šiauliai, regnes også for å ha rundt eller mer enn 100 000 innbyggere.

     

    Politikk og administrasjon

    Landet er en «semi-presidentiell» republikk. Nasjonalforsamlingen (seimas) er grunnsteinen i demokratiet og den politiske maktfordelingen. Statsminister og regjering utgår fra flertall her. I 2020-valget fikk syv ulike partier seter, pluss en «regiongruppe» bestående av ni kandidater fordelt på tre ytterligere partier samt uavhengige kandidater.

    Grunnloven ble vedtatt ved folkeavstemming i 1992, men særlig presidentens rolle var omdiskutert.

    Presidenten velges av folket. Embetet er i hovedsak seremonielt statsoverhode, men har en sterkere politisk rolle enn mange av EUs øvrige republikker. Særlig gjelder dette et overordnet ansvar for utenriks- og sikkerhetspolitikken, en rolle som normalt ellers tilfaller utenriksminister og statsminister. Dette gjør at rollen som øverste leder for de militære styrkene har mer enn bare seremoniell tyngde.

    Vedkommende har også ansvaret for en rekke utnevnelser i statsapparatet, særlig i rettsvesenet, kan foreslå nye lover overfor nasjonalforsamlingen og har en viss veto-rett andre veien.

    Administrativt har landet hatt tre nivå under det nasjonale nivået – nå to om man tar høyde for at fylkesnivået mistet status som politiskadministrativt nivå i 2010:

    • 10 fylker (apskritis, fl. apskritys), nå uten politisk oppnevning
    • 60 kommuner (savivaldybė, fl. savivaldybės)
    • 500 «sogn» eller kommunedistrikt (seniūnija, fl. Seniūnijos)

     

    Språk

    En person fra Litauen heter på norsk en litauer. Adjektivet er litauisk.

    Også språket – landets eneste offisielle – er «litauisk». Det er en del av de såkalte baltiske språkene, med indoeuropeiske røtter (i motsetning til estisk), hvis eneste gjenlevende slektning er latvisk. Tross en del likheter regnes de altså ikke som del av den slaviske språkgruppen.

    Mellom litauisk og latvisk er det nok forskjeller til at gjenbyrdig kommunikasjon har noen vansker.

    Litauisk snakkes hovedsakelig kun i Litauen, men har rundt 200 000 morsmåltalere ellers i verden, hovedsakelig i nabolandene, men også noen diasporasamfunn ellers i verden.

  • 2. Økonomi

    Litauen er den 22. største økonomien i EU27 med et bruttonasjonalprodukt (BNP) på 49,5 milliarder euro i 2020, nå større enn Slovenia. Samme år lå kjøpekraftjustert BNP per innbygger på 87 prosent av EU-snittet – en kraftig innhenting på 26 prosentpoeng siden 2010.

    Litauen har hatt en god vekst også når EU som helhet går langsommere.

    Særlig de siste årene har tempoet vært høyt. Alle de tre årene fra 2017 til 2019 var den årlige BNP-veksten på over 4 prosent. Koronaåret 2020 endte imidlertid med en marginal krymping tilsvarende -0,1 prosent. Dette var imidlertid best i EU – kun slått av Irland, hvis BNP sterkt preges av status som skatteplanleggingsland for en rekke internasjonale selskaper (+5,9 prosents vekst i 2020).

    Privat forbruk og høy eksport er motorer i Litauens vekst, ifølge EU-kommisjonens 2020-gjennomgang.

    De statlige finansene er i balanse, bankvesenet skal stå sterkt og boligmarkedet viser ingen tegn til å gå for varmt.

    Statsgjelda har vært voksende siden 2018, og gjorde et lite byks under koronakrisa. Fra nærmere 33 prosent av BNP i 2018, til over 46 prosent ved inngangen til 2021. Tredje kvartal 2021 utgjorde den 45,1 prosent av BNP – fremdeles et relativt lavt nivå (8. lavest i EU).

    EU-kommisjonen anslår i november 2021 at statsgjelda vil holde seg på dette nivået fram mot 2024. De antar også at det offentlige budsjettunderskuddet vil synke, fra -7,2 prosent av BNP i 2020 til -1,1 prosent i 2023.

    Arbeidsmarkedet preges av mangel på arbeidskraft grunnet emigrasjon og en generell befolkningsnedgang, men med økende lønninger som effekt. Takten i investeringer i det litauiske næringslivet er likevel under det den burde være for et land som ennå har et visst stykke å gå for å ta igjen EU-snittet.

    På lengre sikt er den aldrende befolkningen og svakheter innen nasjonale systemer for utdanning og helse mest bekymringsverdig.

    Landet har dessuten høy inntektsulikhet, hvor landets 20 prosent rikeste husholdninger tjener sju ganger så mye som de 20 prosent fattigste. De har blant EUs laveste sosialøkonomiske støtteordninger.

    Korrupsjon er et problem, men rangeringen som 34. i verden på Transparency Internationals korrupsjonsindeks (2021; rangert fra minst korrupte land og nedover) er ikke spesielt svak i østeuropeisk sammenheng, og landet har steget på lista i løpet av få år.

     

    Inflasjon

    Litauen ble del av eurosonen fra 2015. Forsinkelsen skyldtes blant annet problemer med høy inflasjon i søknadsperioden.

    Finanskrisa ledet til en inflasjon på 11,1 prosent (HICP) i 2008, tredje høyest i EU etter Latvia og Bulgaria. De påfølgende årene holdt den seg relativt høy, deretter med lav rate eller deflasjon i 2015 på grunn av fallende energi- og matvarepriser, før den var oppe i 3,7 i 2017 og så flatet ut.

    I 2021 økte den imidlertid til 4,6 prosent – EU-landenes tredje høyeste dette året, etter Polen og Ungarn.

    EU-kommisjonen anslår november 2021 at inflasjonen vil ende på 3,1 og 2,0 prosent i 2022 og 2023.

     

    Utenlandske investeringer

    Litauen regnes som et bedriftsvennlig land og tiltrakk seg relativt store utenlandske investeringer da landet ble EU-medlem.

    Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) har likevel holdt seg relativt stille (riktignok i takt med kraftig BNP-vekst), på rundt 40 prosent av BNP, fra 2010 til 2019. I 2020 steg imidlertid andelen til 52,6 prosent (23,9 milliarder dollar). Dette er fremdeles betydelig lavere enn EU-snittet på 74,7 prosent i 2020.

    Litauiske næringsliv- og finansfolk har i langt mindre – men økende – grad investert utenlands (stock, outwards), en dobling fra 2018 til 2020 til 18,9 prosent av BNP.


    Økonomisk utvikling 1991–2008

    Etter å ha blitt selvstendig i 1991, gjennomførte Litauen en rekke reformer for å legge om til markedsøkonomi, inkludert en bred privatisering av statlige eiendommer og virksomheter. Særlig viktig i denne perioden var en overgang fra økonomisk avhengighet av Russland til økt handel med Europa.

    Dette var ikke smertefritt, med innslag av arbeidsledighet og høy inflasjon.

    Litauen opplevde rask økonomisk vekst på 1990-tallet, selv om økonomien ble satt noe tilbake av den økonomiske krisen i Russland i 1998. På 2000-tallet opplevde Litauen en betydelig økonomisk vekst, og landets BNP økte med omtrent 7,5 prosent årlig fra 2000 til 2008.


    Finanskrisa – brutal og kort

    Finanskrisa i 2008 rammet de baltiske landene hardt. I Litauen sank BNP med 14,8 prosent i 2009 – EUs verste dette året, tett fulgt av de to øvrige baltiske landene.

    Regjeringen gjennomførte hurtig vidtrekkende økonomiske reformer, blant annet med sikte på å tiltrekke seg utenlandske investeringer og fremme eksporten.

    Litauen nådde da også bunnen allerede i 2009. Siden har landet hatt en BNP-utvikling på pluss-siden, i snitt 3,5 per år, og de tre årene til og med 2019 rundt 4 prosent.

    Målt etter BNP-utviklingen fram til i dag, klarte Litauen seg bedre enn begge de to andre baltiske landene, og særlig målt mot Latvia.

  • 3. Handel med verden og Norge

    Litauen har hatt en kraftig eksportvekst siden inntoget i EU. Fra 2005 til 2020 ble den totale eksportverdien av varer tredoblet, mens tjenester firedoblet seg.

    I 2020 eksporterte landet varer til en verdi av 33 milliarder dollar og 12,3 milliarder dollar i tjenester.

    Landet har imidlertid, i takt med økende kjøpekraft i befolkningen, også sterkt økende vareimport. Handelsunderskuddet innen varer har vært vedvarende, men like fullt i ferd med å utlignes.

    Et stort overskudd i tjenestehandel – særlig transporttjenester – har samlet sikret et handelsoverskudd de senere årene.

    Litauens handel er i verdi mest utbredt med følgende land.

    • Eksport: Russland, Latvia, Polen, Tyskland og Sverige.
    • Import: Russland, Tyskland, Polen, Latvia og Nederland.

    Når det gjelder varer er følgende mest utbredt:

    • Eksport: Raffinert petroleum, møbler, sigaretter, acetalplast og medikamenter.
    • Import: Råolje, biler, medikamenter, raffinert petroleum og traktorer.

     

    Litauen og Norge

    Handelen mellom Norge og Litauen har økt kraftig de siste årene og er fremdeles i vekst. Fra 2004 til 2021 har Norges vareimport til Norge syvdoblet seg og eksporten til Litauen tidoblet seg.

    Norge har hatt et økende handelsunderskudd overfor Litauen. I 2021 importerte vi varer fra Litauen til en total verdi av 10,6 milliarder kroner og eksporterte for 5,3 milliarder kroner (noe ned fra siste års nivå). Dette var en økning på rundt henholdsvis 4,5 og 1,5 milliarder siden 2015.

    Fra Litauens perspektiv sto det norske markedet for 3,0 prosent av eksporten og 1,8 prosent av importen innen varer (2019).

    De to landene har omfattende samhandel innenfor skipsindustrien. I tillegg eksporterer Litauen tre og trevarer, klær, metall og maskiner til Norge, mens gass, fisk og maskiner går den andre veien.

    Norsk næringsliv er synlig til stede i Litauen, og mer enn 250 norske investorer driver forretningsvirksomhet i landet. Blant disse er Gjensidige, Visma og Kitron.

    Statens Pensjonsfond Utland er ingen stor investor i Litauen, men hadde ved inngangen til 2021 investert 2,1 milliarder kroner i landet, fordelt på aksjer i seks selskaper for 216 millioner og rentepapirer for 1,9 milliarder kroner.

     

    EØS-midlene

    Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid i Europa. I perioden for 2014–2021, er Litauen bevilget 117,6 millioner euro .

    Blant innsatsområdene er justissektoren med vekt på kriminalomsorg og bekjempelse av organisert kriminalitet, bekjempelse av arbeidslivskriminalitet, utdanning, forskning, næringsutvikling i samarbeid med norske bedrifter, klimatiltak og forebygging av miljøkatastrofer.

  • 4. Næringsstruktur

    Litauen har en velutviklet industri som blant annet produserer kjemikalier, maskiner og bygningsmaterialer, i tillegg til mer tradisjonelle næringer som treforedling og tekstil- og matvareproduksjon.

    Landet har også opplevd sterk vekst innenfor informasjonsteknologi og elektronikk.

    Service er den største næringsgruppen og har hatt en svakt økende betydning for BNP over tid, men industrien har en relativt solid plass, om enn svakt synkende. Landbruk og primærnæringer har holdt en liten, men relativt uendret posisjon i økonomisk sammenheng.

    Ifølge vår sammenstilling av 2020-tall fra ILO (sysselsetting) og Verdensbanken (verdi):

     

       Service   Industri   Landbruk o.l. 
     Andel tilført BNP-verdi   61,6 %  25,0 % 3,2 %
     Andel av sysselsettingen   68,9 % 25,4 % 5,7 %

    Næringene er mindre kjønnsdelte enn hva som er vanlig i landene vi omtaler i Østforums landrapporter. Service er like fullt kvinnedominert (4 av 5 litauiske sysselsatte kvinner jobber her) og industrien mannsdominert (1 av 3 sysselsatte menn; 1 av 6 kvinner).

  • 5. Arbeidsmarked

    I 2020 var 1,29 millioner personer (20–64 år) registrert sysselsatt i Litauen. Antallet har sunket med over 100 000 personer siden 2004. Dette skyldes ikke lav sysselsetting, men en generell nedgang i arbeidsstyrken på 16 prosent fra 2010 til 2019.

    Sysselsettingsraten var høsten 2020 på 76,7 prosent i samme aldersspenn – 10. best i EU, bedre enn Finland. EU27-snittet var dette året på 72,4 prosent.

    Kjønnsforskjellene innen sysselsetting er svært små i i det litauiske arbeidsmarkedet og kvinnenes deltakelse bidrar sterkt til å løfte landets totale sysselsettingsgrad: 77,5 prosent blant menn (19. høyest) og 75,8 prosent blant kvinner (3. høyest) i 2020. 

    En aldrende befolkning ventes å sette Litauen på en rekke prøvelser, med krav om investeringer i helse, kompetanse og læring. Mange med ettertraktet spesialkompetanse har ofte søkt seg til andre land.

     

    Arbeidsledigheten

    Litauen hadde lav arbeidsledighet under den økonomiske fremgangsperioden på 2000-tallet. I årene fra 2009 til 2014 lå imidlertid andelen (15–74 år) over 10 prosent, med en topp på hele 17,8 prosent i 2010 – tredje høyest i EU, etter Spania og Lativa, og nær det doble av EU-snittet.

    Videre fram til og med 2019 falt imidlertid ledigheten taktfast, ned til 6,3 prosent – 0,4 prosentpoeng under EU27-snittet.

    Koronaåret 2020 steg den imidlertid til 8,5 prosent – 4. høyest i EU etter middelhavslandene Hellas, Spania og Italia.

    Siden har tallene vist nedadgående tegn. EU-kommisjonen anslår november 2021 at den for enkeltårene 2021–2023 vil ende på 7,1, 6,3 og 6,0 prosent – altså tilbake til nivået før koronakrisa.

    Da Litauen ble medlem av EU i 2004 hadde de allerede klarte å dempe arbeidsledigheten blant de unge som hadde økt kraftig rundt år 2000. Siden har de i hovedsak holdt seg litt bedre enn EU-snittet, men med en forverring under koronakrisa. Såkalte NEET – ungdom mellom 15 og 29 år som hverken er i arbeid, utdanning eller opplæring – lå på 13,0 prosent i 2020 – 0,7 prosentpoeng under EU-snittet.

    Litauen er et av de landene der det har vært gjennomført pilotprosjekter som en del av ungdomsgarantien.

     

    Lønn og lønnsutvikling

    Litauen hadde en ekstrem økning i lønnsnivået i perioden før finanskrisen – til sammen 15,1 prosent for årene 2004–2007 . Økningen var særlig stor innenfor bygg og anlegg, helse, industri og handel.

    Årsaken det vises til er gjerne de demografiske trendene og emigrasjon og dermed konkurranse om arbeidstakerne på hjemmemarkedet.

    Som følge av finanskrisen ble det først en stagnasjon, og i 2009 en reduksjon i lønningene. Deretter en svak vekst, før lønningene steg raskere fra 2013. Siden har man sett store årlige økninger: 9,5 prosent i 2017, deretter 7,7 prosent i 2018 og 7,0 prosent i 2019.

    Veksten fra 2019 til 2020 var på hele 10,2 prosent, til 17 144 euro – riktignok i et år med svært høy inflasjon.

    I tredje kvartal 2021 var gjennomsnittlig brutto månedslønn 1586 euro brutto, ifølge landets statistikkbyrå.

    Minstelønna i Litauen har blitt kraftig oppjustert siden 2018 da denne var på 400 euro per måned. I 2019 ble bruttolønna satt til 555 euro, i 2020 til 607 euro og i 2021 til 642 euro. Fra 1. januar 2022 hadde minstelønna blitt oppjustert til 730 euro per måned – rundt 7700 norske kroner. Per time var minstelønna 4,47 euro per time.

  • 6. Arbeidslivets parter

    Organisasjonsgraden i Litauen er lav – 7,4 prosent i 2019 – og kun rundt 90 000 arbeidstakere er fagorganiserte.

    Blant arbeidsgiverne ble organisasjonsgraden anslått til 33 prosent i 2016.

    Tallene er mangelfulle, men tariffavtaledekningen ser ut til å ha stupt siden 2013. For 2019 ble den anslått til 7,9 prosent. Det er først og fremst i offentlig sektor man har et fungerende system med tariffavtaler.

    EU-kommisjonen peker på at sentrale aktører i liten grad anerkjenner betydning av partssamarbeid.

     

    Arbeidstakerne

    Fagbevegelsen i Litauen har tidligere vært oppsplittet og lite effektiv. Først i 2002 fikk arbeidstakersiden en viss tyngde, da Litauens to største fagforeninger med historie fra Sovjet-tida fusjonerte. Resultatet ble Lithuanian Trade Union Confederation (LPSK), en organisasjon med rundt 50 000 medlemmer fordelt på 25 bransjer.

    To andre fagforeninger av betydning er Lithuanian Trade Union «Solidarumas» og Lithuanian Trade Union «Sandrauga», med henholdsvis 20 000 og 10 000 medlemmer, ifølge 2020-tall.

    I tillegg kommer noen selvstendige fagforeninger.

    Alle disse tre fagforeningene organiserer medlemmer både fra privat og offentlig sektor, og det er først og fremst politisk ståsted som skiller dem. LPSK har tradisjonelt stått nært sosialdemokratene, «Sandrauga» har kristendemokratisk bakgrunn og tilbøyelighet, mens «Solidarumas» – som navnet hinter til – oppsto under uavhengighetskampen og har lent seg mer mot konservativ/borgerlig retning, men er nå nøytrale.

    Disse tre organisasjonene inngikk i 2009 en nasjonal avtale som peker mot en mer konsolidert politikk. Man har også diskutert å slå sammen alle tre.

    For å starte en fagforening i Litauen må man representere minst 20 prosent av medlemmene (og minst 3 personer) i en virksomhet eller ha minst 30 medlemmer.

     

    Arbeidsgiverne

    Litauen har to store arbeidsgiverorganisasjoner: Lithuanian Business Employers' Confederation (LVDK) og Lithuanian Trade Union Confederation (LPSK).

    LPSK representerer særlig store virksomheter, mens LVDK i hovedsak organiserer Litauens små og mellomstore bedrifter.

    Øvrige mindre viktige eller mer spesialiserte organisasjoner er Confederation of Lithuanian Employers (LDK), Association of Lithuanian Chambers of Commerce, Industry and Crafts (LPPARA), Chamber of Agriculture of the Republic of Lithuania (LZUR) og Investors’ Forum (IF).

     

    Kollektive forhandlinger

    Kollektive forhandlinger foregår nesten utelukkende på bedriftsnivå. I 2017 ble imidlertid lønnsbetingelser for første gang definert i en landsdekkende tariffavtale, gjentatt i 2019.

    Både utdannings- og helsesektoren er nå dekket av egne kollektive avtaler med lønnssatser.

    Allmenngjøring er mulig fra 2003, men har aldri blitt brukt i praksis.

    På nasjonalt nivå foregår samarbeidet hovedsakelig gjennom trepartssamarbeid. Det er flere formelle fora for dette, på ulike nivå. Det mest sentrale trepartsorganet er «Tripartite Council of the Republic of Lithuania» (TCRL) som drøfter arbeidstid, arbeidslovgivning, sosiale reformer og pensjoner. I tillegg foreslår de minstelønnssatser for myndighetene. Rådet består av tre grupper à syv representanter fra arbeidstakerne, arbeidsgiverne og myndighetene.

    Fagforeningene har bare marginal innflytelse på disse spørsmålene gjennom trepartsorganet, både fordi arbeidsgiverne står sterkt og fordi det litauiske trepartsorganet kun har en rådgivende funksjon. Fagbevegelsen har derfor etterlyst mer utstrakt bruk av samarbeid med arbeidsgiversiden (topartssamarbeid).

    I 2017 ble en ny arbeidslivslov gjeldende. Loven setter blant annet regler for representasjon i det nasjonale trepartssamarbeidsorganet.

    Det er også blitt satt krav om at bedrifter med gjennomsnittlig 20 ansatte eller fler må etablere råd for tillitsvalgte arbeidstakere (med mindre mer enn en tredjedel av de ansatte er med i en fungerende fagforening).

    2017 markerte også en endring når det gjelder rollen til partene i arbeidslivet. Den nye regjeringen, i tillegg til flere medlemmer av parlamentet, erklærte deres støtte til at partene skal inkluderes mer i politikkutformingsprosessen.

    Som nevnt peker imidlertid EU-kommisjonen på at enkelte sentrale aktører i liten grad anerkjenner betydning av partssamarbeid.

  • 7. Migrasjon og mobilitet

    EU-kommisjonen peker på det store fallet i antallet personer i yrkesaktiv alder som et av Litauens største problem. Litauen har hatt svært høy arbeidsemigrasjon siden uavhengigheten i 1990. Litauen er et av de tre landene i EU med mest utvandring.

    Hvert år fra 2007 til 2018 emigrerte i snitt 44 000 litauere. Den største bølgen kom i 2010, året arbeidsledigheten toppet seg på hjemmebane. Da reiste 83 000 litauere ut. I nyere tid har utferdslysten blitt svekket, og i 2019 reiste noe under 30 000 litauere ut for bosettingen utenfor hjemlandet. Flere som har oppholdt seg i øvrige EU-land vender dessuten hjem.

    Like fullt: Antallet utreiste akkumulerer seg, og i 2019 og 2020 oppholdt drøye 150 000 litauiske statsborgere (15–64 år) seg mer eller mindre permanent i et annet EU-land. Det tilsvarer over 8 prosent av Litauens befolkning i samme aldersgruppe.

    Landet har i liten grad vært mål for arbeidsinnvandring eller lignende immigrasjon, og hadde lenge rundt 20 000 personer i denne kategorien. I 2019 hoppet likevel antallet opp til 47 000 personer uten litauisk statsborgerskap registrert som del av befolkningen, og i 2020 økte dette videre til 66 000 personer.

     

    Arbeidsinnvandringen til Norge

    Sett fra Norge har litauere vært en stor gruppe for arbeidsinnvandring – den nest største gruppen arbeidsinnvandrere utenfor Norden, etter polakker.

    I 2020 var 27 739 litauere sysselsatt (og bosatt) i Norge. I tillegg kommer mange på korttidsopphold.

    Over 17 000 av disse har vært bosatt i syv år eller mer.

    Det er rundt 5000 flere litauiske menn enn kvinner som har bosatt seg i Norge.

  • Alf Tore Bergsli
  • januar 2022

Fra nyhetsarkivet vårt


Hvor vi er

Besøksadresse: Borggata 2B,
Grønland, Oslo.
Kart

Fafo Østforum

Prosjektleder og web-redaktør:
Anne Mette Ødegård

Prosjektmedarbeidere:
Alf Tore Bergsli, Johanne Stenseth Huseby og Tina Østberg

Kontakt redaksjonen: Epost

logo fafo 194x64

Postboks 2947 Tøyen, 0608 Oslo
Tlf: (+ 47) 22 08 86 00
Daglig leder: Tone Fløtten

Copyright © 2022 fafooestforum.no | Design: Alf Tore Bergsli, programmering: Ørnulf Bratlie