Fafo Østforums landrapporter

Hellas

Ελληνική Δημοκρατία / Ellinikí Dimokratía

Hellas har vært EU-medlem siden 1. januar 1981, som det tiende medlemslandet.

Landet var med å grunnlegge FN så vel som OECD i etterkrigstiden, og tidlig medlem i Europarådet (1949) og GATT/WTO. I nyere tid: medlem av eurosonen (2001), av Schengen-området i 2000 og NATO i store deler av etterkrigstiden (1952–1974, 1980–).

EU-medlemskapet, særlig deltakelsen i euro-samarbeidet, har vært hardt prøvet som følge av økonomiske problemer i kjølvannet av finanskrisa/eurokrisa og ikke minst høy statsgjeld. Landet har måttet kutte i en rekke lønn- og velferdsordninger, samt ty til store privatiseringer av statlige eiendommer og selskaper.

Også landets rolle som grenseland i migrant- og flyktningkrisa i 2015 og framover har skapt gnisninger innad i EU-felleskapet.

Selv om økonomien viste bedring fram mot koronakrisa, er og blir den fremdeles under tungt press. Kjøpekraftjustert bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger er blant EUs aller laveste.

Koronakrisa rammet landets BNP langt hardere enn EU-snittet. Dette skyldes ikke minst turismens store betydning i landets økonomi.

Den årlige arbeidsledigheten har vært høyest blant EU-landene siden 2013. Fattigdom i befolkningen er også blant EUs verste.

Hellas har en svært sentral plass i Europas og Vestens forståelse av egen historie og kulturutvikling, blant annet som «demokratiets vugge». Selve navnet «Europa» er til og med hentet fra gresk mytologi, om enn muligens med eldre språklige røtter.

Kjappe tall


Velg tema

  • 1. Geografi, politikk og språk

    Hellas har en av EUs større befolkninger (10. størst i EU). Folketallet har vist en nedgang over tid. Hellas har blant verdens laveste reproduksjonsrate (1,34 barn per kvinne i 2019, 5. lavest i EU) og en sterkt aldrende befolkning, med verdens 7. høyeste medianalder. 22,6 prosent av befolkningen var 65 år eller eldre i 2021.

    Landområdet dekker 132 000 kvadratkilometer (9. størst i EU). Brorparten av landområdene er på fastlandet, men landet er delvis en øystat, med 227 bebodde øyer. Geografisk har det en beliggenhet i Europas sørøstlige hjørne mot Asia og Afrika, noe som har stått sentralt både i landets og Europas utvikling og historiefortelling. Det har landegrenser i nordvest til Albania, i nord til Nord-Makedonia og Bulgaria, og i øst til Tyrkia.

    Landet er svært fjellendt og kupert, med fjell opp mot 3000 meter. Pindos-fjellkjeden kalles «Hellas' ryggrad» og former også mange av øyene.

    Aten er største by med rundt 665 000 innbyggere – totalt 3 millioner innbyggere om man regner med byens forstadsområder. Mer nordlige Thessaloniki har 350 000 innbyggere. I fallende rekkefølge kommer så Patra, Piraeus, Larisa, Peristeri, Irakleion og Kallithea med innbyggere mellom 165 000 og 100 000 innbyggere.

     

    Politikk og administrasjon

    Selv om landets demokratiske tradisjoner er skolepensum, var det i store deler av etterkrigstiden et militært diktatur. Siden 1975 har Hellas derimot vært en parlamentarisk republikk. Grunnloven ble etablert samme år, men er noe endret i tre etterfølgende runder.

    Regjeringen og statsministeren, som springer ut av flertall i parlamentet, har den utøvende makten. President-embetet har siden 1986 hatt liten makt.

    Partifloraen har vært i sterk endringer, særlig som følge av krisene som har preget landet siden 2008. Nytt demokrati og Syriza har de siste årene vært de to ledende partiene på hver sin side av den politiske midtlinjen.

    Administrativt er landet delt i 13 regioner/fylker og 325 kommuner. Kommunene har videre noen politisk-administrative undernivå, men disse er prinsipielt underordnet kommunenivået.

    Forholdet til Tyrkia (og forgjengeren Ottomanerriket) har vært turbulent, med flere væpnede konflikter, senest om Kypros’ skjebne i 1974. Landet har også vært i en mer kulturell navnestrid med nabolandet som til slutt tok navnet Nord-Makedonia, grunnet denne tvisten.

     

    Navn og språk

    Landet har litt ulike navnetradisjoner. Det norske Hellas står nærmere deres eget «Elleda» eller det formelt korrekte «Den hellenske republikk» enn engelsk «Greece», som er en noe misforstått arv fra romernes navngivning. Også på norsk var navnet fram til 1932 «Grekenland». Adjektivene har likevel ikke blitt endret på norsk. Noe/noen fra Hellas kalles gresk/greker, mens det det for grekerne selv mer korrekte hellener/hellensk er lite brukt på norsk.

    Offisielt og klart dominerende språk er gresk, eller gjerne kalt nygresk for å skille fra «klassisk gresk». Noen dialekter har et sterkt særpreg, men i all hovedsak er røttene de samme. Gresk er en egen gren av den indoeuropeiske språkfamilien, og har lengst dokumentert historie.

    Gresk er ett av EUs tre offisielle alfabet, ved siden av avledningene latinsk og kyrillisk.

    Engelsk er klart mest utbredt som andrespråk i Hellas.

  • 2. Økonomi

    Å beskrive Hellas' nåværende økonomi er vanskelig uten å omtale et ord som stammer nettopp fra gresk språk – krise.

    Landet fikk svært hard medfart i kjølvannet av finanskrisa, og ble på mange måter episenteret for den såkalte eurokrisa. Den såkalte migrantkrisa i 2015 satte ytterligere press på landets økonomiske og sosiale ressurser. Koronakrisa har dessuten i skrivende stund bredt en ny usikkerhet over utviklingen av den greske økonomien.

    De sosiale og økonomiske følgende som krisene og de drastiske hestekurene har hatt på befolkningen er omfattende. Mange, særlig høyt utdannede, har valgte å forlate landet.

    Ulikheten innad i den greske befolkningen skjøt også i været under krisene, men har etter hvert blitt utlignet med EU-snittet (målt etter forskjellen mellom de 20 prosent rikeste og 20 prosent fattigste).

     

    Økonomiske nøkkeltall

    Tross en relativt stor økonomi internasjonalt sett – verdens 52. største i 2021 – ligger landet under EU-snittet når man deler bruttonasjonalproduktet på befolkningen. Dette spriket har økt sterkt siden finanskrisa. Det nasjonale prisnivået forsterker dessuten problemet kraftig. Målt etter BNP justert for kjøpekraft havner de nest nederst blant EU-landene, med kun Bulgaria under seg.

    Den svarte økonomien er like fullt omfattende, slik at offisielle tall langt på nær viser all økonomisk aktivitet.

    Hellas' økonomi hadde fram til koronakrisa stabilisert seg noe og vist lovende makroøkonomiske tegn – om enn ikke så gode som man hadde lagt til grunn. I 2017 var den økonomiske veksten 1,1 prosent, og de to etterfølgende årene 1,7 og 1,8 prosent. Budsjettbalansen hadde vært i pluss siden 2016, og innenlands etterspørsel var svakt voksende i 2019. Også eksporten viste god utvikling.

    EU-kommisjonen viste rett forut for koronakrisa likevel til at krisa hadde etterlatt en rekke sår som fremdeles måtte heles: høy statsgjeld, dårlig status for utenlandsinvesteringer, stort omfang av misligholdte lån i greske banker og høy arbeidsledighet.

    Deretter kom koronakrisa og mer enn utlignet den makroøkonomiske framgangen landet hadde klart å bygge opp. BNP trakk seg sammen tilsvarende -9,0 prosent. For befolkningen var det ingen demping ved endring av kjøpekraften. Kjøpekraftjustert BNP per innbygger – som hadde vist taktfast oppgang siden 2016 – ble også skrellet med 9 prosent fra 2019 til 2020, til 16 170 euro per hode.

    Pilene ser likevel ut til å snu. EU-kommisjonen kalkulerer (november 2021) en BNP-oppgang på 7,1 prosent i 2021, og deretter 5,2 prosent og 3,6 prosent i de to etterfølgende årene, slik at landet om ikke lenge vil være tilbake til 2019-nivå.

    Statsbudsjettet ventes å ha røde tall til 2023, med henholdsvis -10,1 prosent av BNP i 2020 og -9,9 i 2021, før -3,9 og -1,1 prosent for de to neste årene. Handelsbalansen vil ventelig også forbli negativ, fra -7,9 prosent av BNP i 2020 til -2,8 prosent i 2023.

     

    Gjeldsutviklingen i nyere tid

    20. august 2018 utløp den inngåtte avtalen om strikt overoppsyn gjennom EUs stabilitetsmekanisme. Landet hadde vært underlagt dette i åtte år. Selv om et visst overoppsyn vedblir, fikk de politiske myndighetene i Hellas dermed et langt større økonomisk albuerom.

    Hellas har likevel fremdeles EUs høyeste statsgjeld, og vil i lang tid være bundet av låneavtaler. Statsgjelda var riktignok nedadgående fram til koronakrisa (180 prosent ved inngangen til 2020). Det ble imidlertid allerede da vist til at landets økonomiske utsikter er preget av risiko, og ikke sto rustet overfor ytterligere interne og eksterne økonomiske sjokk.

    Koronakrisa viste seg da også å ramme gjeldsnivået kraftig. I 2. kvartal 2021 økt statsgjelda til 207 prosent av BNP. EU-kommisjonen kalkulerte i november 2021 en nedgang til 192,1 prosent innen 2023.

    Se bolken lenger ned for mer bakgrunn for gjeldsproblematikken.
     

    Svart økonomi

    Uferdige økonomiske reformer, misligholdte lån, et stort svart marked og en pågående usikkerhet rundt landets videre politiske dreining vil fortsatt være bremsende for den greske økonomiens vekst.

    I 2018 ble den svarte økonomien anslått til å utgjøre 21,5 prosent av BNP. På korrupsjonsfronten skårer landet svært dårlig etter europeisk standard (60. plass av 180 land), men synes å bevege seg i riktig retning, ifølge Transparancy Internationals oppsummering.

    Inntektsskatten har utgjort 15 prosent av alle offentlige skatteinntekter, 10 prosentpoeng lavere enn OECD-snittet. EU og ILO støttet et treårig prosjekt rettet mot å bekjempe den svarte økonomien i landet, opprinnelig tenkt endelig ferdigstilt mai 2020.

    Økonomiske reformer, skattekutt (blant annet selskapskatten) og jobbskaping var sentrale tema etter at det konservative partiet Nytt Demokrati vant valget og statsministerposten i 2019.

     

    Inflasjon

    Hellas innførte euro i 2001. Fra 2013 til 2015 opplevde landet en mild deflasjon, med det sterkest fallet tilsvarende -1,4 prosent i 2014 (HICP). Eurosonen som helhet unngikk så vidt deflasjon i samme tidsperiode.

    De tre årene fra 2017 til 2019 var deretter preget av lett inflasjon, for alle år betydelig lavere enn EU-snittet. Koronaåret 2020 endte imidlertid med deflasjon igjen.

       2010   2011 
     2012   2013    2014   2015   2016   2017   2018   2019   2020   2021 
    Hellas  4,7 %   3,1    1,0   -0,9   -1,4   -1,1   0,0   1,1   0,8   0,5   -1,3  0,6
    EU27-gjennomsnittet  1,8 %   2,9    2,6   -1,3   -0,4   -0,1   0,0   1,6   1,8   1,4   0,7   2,9 

    For de kommende årene anslår EU-kommisjonen (november 2021) følgende utvikling i inflasjonen i Hellas:

     2022
     2023 
     1,0 %   0,4 %

     

     Utenlandske investeringer

    Før finanskrisa (2008–2009), hadde andelen utenlandske direkteinvesteringer (FDI «stocks») av BNP klatret til 16,7 prosent i 2007. Etter krisen, sank andelen til rundt 10 prosent, før den i 2018 igjen var på 16 prosent. I 2019 og 2020 hadde andelen økt til 22 prosent av BNP (utgående investeringer: 7 prosent i 2020).

    Nye utenlandske direkteinvesteringer («flows») per år lå i periode 2005–2018 aldri over 2 prosent av BNP, med et bunnpunkt i 2010 på 0,1 prosent. Siden 2015 har prosentsatsen like fullt økt jevnt og trutt, og endte i 2020 på 1,7 prosent – over OECD-gjennomsnittet for tredje år på rad.

    I

       2010   2011 
     2012   2013    2014   2015   2016   2017   2018   2019   2020 
    Nye direkteinvesteringer
    («flow, inward»)
     330  1140  1740 2800
    2690 1270
    2770
    3490
     400 5020 3570
    Beholdningen av
    direkteinvesteringer
    («stock»)
    35 000  29 000   25 000 26 000 22 000 24 000  25 000  33 000 36 000  45 000  52 000

     

    Utvikling cirka 1960–2008

    I 1960- og 70-årene var Hellas’ vekstrate blant de høyeste i Europa og økonomien opererte med solide budsjettoverskudd. Fra 1981 gikk regjeringen over til å operere med høye budsjettunderskudd for å finansiere landets store militærutgifter, pensjoner og andre velferdsgoder.

    Fra 1993 har den greske gjeld-til-BNP ratioen alltid vært høyere enn 94 prosent. Staten finansierte opprinnelig lånene ved å devaluere den nasjonale valutaen drakmen.

    I 2001 gikk Hellas inn i eurosonen. Hellas var fra 2000 til 2007 en av de raskest voksende økonomiene i eurosonen, med en årlig vekst på rundt 4 prosent. Dette skyldtes særlig økte investeringer og oppgradering av infrastruktur i forbindelse med OL i Aten i 2004.

    Staten fortsatte likevel å operere med store budsjettunderskudd og offentlige utgifter økte raskt. Det greske skatteinnkrevingssystemet har hatt store svakheter, og statens skatteinntekter har i lengre perioder ikke vært store nok til å dekke statens utgifter.

     

    Kriserekka fra 2008

    I 2009 gikk landet inn i en svært dyp økonomisk resesjon som følge av den internasjonale finanskrisen og myndighetenes manglende evne til å takle økende budsjettunderskudd. Hellas var ikke alene om dette, men ble på mange måter hardest rammet i EU-området.

    Krisen og dens forløp fikk stor internasjonal oppmerksomhet, og ble etter hvert en politisk brannfakkel innen EU-samarbeidet, med et langt og omstendelig etterspill.

    Budsjettunderskuddene ble anslått til å ha vært 15,7 prosent av BNP i 2009. Samme år økte gjeld-til-BNP-ratioen, som siden år 2000 hadde vaket rundt 100 prosent, raskt til 127 prosent. Deretter klatret gjelda videre til nær 180 prosent i 2013, et nivå som fremdeles gjaldt i 2019.

    Dårlig offentlig økonomi, mangel på reformer og unøyaktigheter i den økonomiske rapporteringen fikk internasjonale kredittvurderingsbyråer i slutten av 2009 og 2010 til å nedgradere Hellas’ kredittverdighet til lavest mulig vurdering. Dette førte landet inn i en dypere økonomisk krise.

    Krisa førte til høy arbeidsledighet, synkende realinntekt, og negativ økonomisk vekst, og står gjerne som det fremste symbolet på den såkalte eurokrisa.

    Landet opplevde negativ økonomisk vekst i åtte av ni år fra 2008 til 2016, kun med en ørliten oppgang i 2014 på 0,7 prosent. Den største negative veksten fra ett år til et annet er anslått til -9,1 prosent, i 2011, etter tre år med henholdsvis 0,3, 4,3 og 5,5 prosents nedgang i realverdien av BNP.

    I de siste to årene, 2015 og 2016, var nedgangen riktignok svært beskjeden.

    BNP per innbygger (realverdi) gikk fra å være 86 prosent av EU-gjennomsnittet før krisen, til å synke ned under 70 prosent fra og med 2012 (til foreløpig bunnpunkt på 62 prosent i 2017).

     

    Lån, kuttpolitikk og politiske reaksjoner

    Hellas holdt siden 2010 økonomien flytende ved hjelp av kriselån fra «långivertroikaen» EU, Den europeiske sentralbanken (ESB) og Det internasjonale pengefondet (IMF).

    Som forutsetning for lånene, forpliktet Hellas seg til en stram budsjettpolitikk med nedskjæringer i lønninger og velferdsordninger i tillegg til gjennomføring av reformer i økonomien og i offentlig sektor. Det ble rapportert om tidvis harde sosiale konsekvenser som følge av den brå kuttpolitikken, blant annet hjemløshet, selvmord og rusproblematikk.

    Familien står tradisjonelt sterkt i gresk kultur, men for mange familier ble det økonomiske presset uhåndterlig. I 2016 ble en tredjedel av grekerne anslått å leve under fattigdomsgrensa. Staten forsøkte å finne måter å motvirke dette innen budsjettene, men det økonomiske handlingsrommet var lite.

    Landet har også privatisert en rekke offentlig aktiva, blant annet store eierandeler i 14 flyplasser og landets to største havner, ved Athen (Pireus) og i Thessaloniki.

    Takket være budsjettoverskudd i 2013 og 2014 (ikke inkludert gjeldsnedbetalinger), sammen med synkende arbeidsledighet (ned ett prosentpoeng fra 2013 til 2014) og svak positiv økonomisk vekst (0,7 prosent i 2014) kom Hellas i april 2014 tilbake på det internasjonale lånemarkedet og utlyste statsobligasjoner med femårs løpetid.

    I januar 2015 førte et ekstraordinært parlamentsvalg til at venstrepartiet Syriza dannet regjering. Partiet uttrykte ønsker om å komme bort fra lånepakkene og deres vilkår, altså å vende bort fra kuttpolitikken, og heller reforhandle avtalen med långiverne.

    I løpet av vinteren og våren pågikk det forhandlinger mellom den greske regjeringen og «troikaen». I juni 2015 brøt forhandlingene sammen, og statsminister Alexis Tsipras tillyste folkeavstemning om låneavtalen med EU. Søndag 5. juli stemte drøyt 61 prosent nei til låneavtalen. Forhandlingene ble likevel gjenopptatt og i august 2015 ble partene enige om vilkårene for en ny lånepakke på 86 milliarder euro fordelt over 3 år.


    2015–: Migrantkrise på toppen

    I tillegg til problemene i økonomien, havnet Hellas av geografiske årsaker i front under flyktning- og migrantkrisa som i antallet nyankomne toppet seg i oktober 2015. Mange tilreisende landet på gresk jord etter å ha krysset havet, særlig fra Tyrkia.

    Dette la et ytterligere press på det allerede pressede greske statsapparatet, og jakten på en økonomisk og sosial byrdefordeling ble en kasteball i EU-systemet.

    Selv om tilstrømmingen har avtatt, huser Hellas fremdeles i 2022 leire som, på vegne av EU/Schengen, fungerer som mottak og ventested mens søknader om opphold behandles.

  • 3. Handel med verden og Norge

    Problemet har vært noe avtagende, men Hellas sliter fremdeles med store handelsunderskudd og er altså sterkt avhengig av import av varer. Koronakrisa forverret situasjonen igjen.

    I 2020 var handelsbalansen negativ med nesten 18 prosent (eksportverdi som andel av importverdi). De importerte varer for 55,7 milliarder dollar og eksporterte for 35,2 milliarder dollar. Eksportverdien falt tilsvarende -7,2 prosent i koronaåret 2020.

    Handelsbalansen avgrenset til tjenester var riktignok positiv, med nær 50 prosents høyere eksportverdi i 2020.

    Til sammen utgjorde den negative handelsbalansen -6,7 prosent av BNP i 2020. Den var på nær 0 i 2015, men over 20 prosent i 2005 og 2010, så problematikken er altså ikke ny.

    Hellas viktigste handelspartnere (2019) er:

    • Eksport: Italia (10,8 %), Tyskland, Tyrkia, Kypros og Bulgaria
    • Import: Tyskland (10,6 %), Irak, Italia, Russland og Kina.

    Viktigste handelsvarer, også i 2019:

    • Eksport: Petroleumsprodukter, medikamenter, metallkomponenter,  bomull
    • Import: Petroleumsprodukter, både rå og behandlet, medikamenter, gass.

     

    Hellas og Norge

    Også Norge har gjennomgående hatt et betydelig handelsoverskudd med Hellas siden årtusenskiftet. I verdi har Norges eksport gjerne vært dobbel eller tredobbel av importen. I 2021 var eksportnivået ekstraordinært.

    • Norsk import fra Hellas hadde i 2021 en verdi på 994 millioner kroner, en firedobling fra bunnivået i 2010 (260 millioner kroner), med nærmere 2007-nivået, før finanskrisa satte inn.
    • Norsk eksport til Hellas utgjorde 7550 millioner kroner i 2021, mens det i 2020 var på et mer normalnivå – 2250 millioner kroner.

    Norge er likevel en relativt ubetydelig handelspartner. I 2019 sto vi for 0,4 prosent av Hellas' import og 0,3 prosent av eksporten.

    Norsk eksport til Hellas består hovedsakelig av gass, fisk og kjemikalier. Gresk eksport til Norge er i hovedsak elektronikk, fermenterte melkeprodukter, farmasøytiske produkter, frukt og grønnsaker.

    Innovasjon Norge vektlegger energi, shipping og akvakultur som aktuelle satsingsområder i Hellas for norske aktører.

    Norske direkteinvesteringer i Hellas lå i 2020 på 445 millioner kroner, tilbake til noenlunde normalnivå etter et drastisk fall i 2016. Greske direkteinvesteringer i Norge beløp seg kun til 3 millioner kroner.

    Oljefondet (Statens pensjonsfond utland) hadde ved inngangen til 2021 rundt 3,1 milliarder kroner investert i aksjer i 32 greske selskaper – ingen rentepapirer eller eiendommer. 

    Norge har selvsagt også en sterk «sydenturisme» til Hellas, som innebærer inntekter for den greske økonomien.

     

    EØS-midlene

    Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid. I perioden for 2014–2021, var Hellas bevilget 116,7 millioner euro. Midlene tilsvarte rundt 3,3 prosent av BNP.

    Midlene bidrar blant annet til tiltak for

    • å beskytte asylsøkeres rettigheter
    • forbedre asylmottakene med særlig vekt på mindreårige asylsøkere
    • hjelpe de fattige, hjemløse og utsatte gruppene i Aten
    • øke bevisstheten rundt viktige samfunnsspørsmål gjøre frivillige organisasjoner bedre i stand til å delta i den politiske beslutningsprosessen.
    • klima og miljø
    • næringsutvikling.
  • 4. Næringsstruktur

    Servicesektoren er den klart viktigste næringen i Hellas. Målt mot mange av de andre landene i Fafo Østforums landrapporter er industrien relativt liten, og landbruk og fiske omfattende – sistnevnte særlig målt i sysselsettingsandelen.

    Ifølge vår sammenstilling av 2020-tall fra ILO (sysselsetting) og Verdensbanken (tilført BNP-verdi):

       Service   Industri   Landbruk o.l. 
     Andel tilført BNP-verdi   68,6 %  15,0 % 4,2 %
     Andel av sysselsettingen   74,4 % 15,0 % 10,6 %

    En stor andel av sysselsatte kvinner (82,5 prosent) jobber innen service, men også nærmere 70 prosent av sysselsatte menn. Industrien er mannsdominert, mens landbruket er relativt balansert.

    Hellas’ næringsliv er dominert av små bedrifter – mer enn 85 prosent av bedriftene har færre enn 6 ansatte.

    Skipsfart er en relativt stor næring, med 3,3 prosent av verdens handelsflåte under gresk flagg i 2020.

    Forholdet mellom privat og offentlig sektor, målt etter andel av BNP, er rundt 60–40 prosent.

  • 5. Arbeidsmarkedet

    Tredje kvartal 2021 var 3,8 millioner grekere sysselsatt (20–64 år, sesongjustert) – en halv million flere enn andre kvartal 2020, koronakrisas første fase. Nivået er høyere enn den nærmeste tida før 2020.

    Sysselsettingsraten var for samme aldersgruppe samme kvartal 63,3 prosent – EUs nest laveste, så vidt foran Italia. EU-snittet var 10 prosentpoeng høyere og Nederlands nær 20 prosentpoeng høyere.

    73,0 prosent av mennene var sysselsatt og 53,6 prosent av kvinnene. For begge kjønnene er sysselsettingsraten lavest i EU-sammenheng, kun på linje med Italia. Den store kjønnsforskjellen er altså ikke hovedårsaken til lave tall.

    En stor andel av greske sysselsatte, rundt 21 prosent, arbeider selvstendig, uten ansatte, i motsetning til ordinære ansettelser.

    Den uformelle/svarte delen av arbeidsmarkedet er stor, og har vært mål for egne tiltak, støttet av blant annet EU og ILO.

    Grekerne jobber de lengste arbeidsukene i EU. Halvparten jobber 40–47 timer, mens en fjerdedel jobber mer.

     

    Vedvarende høy arbeidsledighet

    I 2020 var 17,6 prosent av den greske arbeidsstyrken arbeidsledig – klart verst blant enkeltland og mer enn 10 prosentpoeng over EU-snittet.

    Arbeidsledigheten i Hellas har over lang tid vært svært høy. Også før finanskrisen (2008–2009) var arbeidsledigheten på 7,8 prosent, riktignok en betydelig nedgang fra omtrent 10 prosent på starten av 2000-tallet.

    Etter finanskrisen økte arbeidsledigheten raskt og taktfast, til et toppunkt på 27,5 prosent i 2013. Dette nivået dalte langsomt de neste tre årene, før man i 2018 til slutt lyktes med å komme under 20 prosent (19,3 prosent).

    Ledighetsomfanget fortsatte å vise sunn nedgang, til 17,3 prosent i 2019 og altså 17,6 prosent i 2020 – det laveste nivået siden krisene startet å rulle.

    • Ledigheten er høyest blant kvinner, personer mellom 15 og 19 år og vest i landet.
    • Unge er generelt rammet hardere. På det verste, i 2013, var 48,7 prosent av grekere under 30 år arbeidsledig.
    • Også blant den enda mer utsatte gruppen, såkalte NEETs (unge utenfor jobb, utdanning, opplæring), økte ledigheten kraftig. Fra å ha ligget omtrent på EU-gjennomsnittet til og med 2009, hadde hver femte unge greker mellom 15 og 24 år en slik status i 2013 (20,4 prosent, rundt 7,5 prosentpoeng høyere enn EU-snittet). I 2020 hadde likevel Hellas klart å nærme seg EU-snittet noe (13,2 prosent, 6. høyest).

     

    Lønnsutvikling

    Hellas hadde raskt lønnsvekst før finanskrisen. Mellom 1999 og 2007 vokste for eksempel offentlige lønninger med 50 prosent.

    Siden et toppunkt i gjennomsnittlig årslønn i 2009 (cirka 35 000 euro i 2016-verdi), har gjennomsnittlig årsinntekt sunket betydelig. I 2013 hadde den falt med 20 prosent, til rundt 27 000 euro i 2016-verdi. Fram til og med 2020 løftet dette nivået seg kun marginalt, til 27 500 euro. Hellas ligger dermed på bunnivå i EU, så vidt over Portugal, Ungarn og Slovakia.

    Ulikhetene mellom høy- og lavlønte var fram til 2013 mindre enn det som var normen blant OECD-land, men økte siden betraktelig. I 2018 var andelen som tjente mindre enn to tredjedeler av medianlønna 16,8 prosent. Andelen av de sysselsatte som tjener mer enn halvannen gang medianlønn har også oversteget OECD-snittet – 26 prosent i 2018.

    Alt dette må selvsagt ses med bakgrunn i svært høy arbeidsledighet og utbredt sosial nød, som i svært ulik grad framkommer i statistikken om arbeidsmarkedet. I 2020 var 28,9 prosent av grekerne i risiko for fattigdom og sosial eksklusjon (uavhengig av sysselsettingsstatus) – tredje høyest i EU, foran Romania og Bulgaria. Denne andelen har like fullt falt nær 7 prosentpoeng siden et toppunkt i 2014.

    Hellas har to flere minstelønnsatser. Lengden på ansettelsen setter to satser som i begynnelsen av 2022 strakk fra 663 euro til 861,90 euro. En ny heving i løpet av året er varslet, men vil vanskelig holde tritt med siste års inflasjon.

    Minstesatsen ble oppjustert med hele 11 prosent i 2019. Regelen med lavere minstelønnssats for yngre arbeidstakere ble samtidig fjernet.

    Se også det greske statistikkbyrået for flere tall om lønn og inntekt.

  • 6. Arbeidslivets parter

    Finanskrisen og det påfølgende kriselånet har ført til store endringer i gresk partssamarbeid. Arbeidstakerne har mistet mange av sine tidligere rettigheter. Kuttene i økonomien har dessuten gått hardt utover greske arbeidstakere, noe som har ført til enda mer misnøye.

    Det finnes ikke offisielle tall på organiseringsgraden, men denne ble i  to ulike målinger i 2016 anslått å være omtrent 25 prosent, eller 19 prosent. ILO siterer 18,6 prosent.

    Blant arbeidsgiverne ble det anslått en organisasjonsgrad på 52,7 prosent (målt etter andelen arbeidstakere de sysselsetter) i 2017.

    Tariffavtaledekningen ble i 2017 anslått til 14,2 prosent – en dramatisk nedgang over tid, grunnet fjerningen av allmenngjøringsordninger.

     

    Arbeidstakerne

    På arbeidstakersiden er det to hovedsammenslutninger i Hellas. En for arbeidere i privat sektor (Greek General Confederation of Labour, GSEE) og en for arbeidere i offentlig sektor (Confederation of Public Servants, ADEDY). Samarbeidet mellom de organisasjonene er veldig godt. Begge er medlemmer av det felleseuropeiske organet ETUC.

    GSEE er det eneste arbeidstakerforbundet som er anerkjent på nasjonalt nivå.

    Den greske fagforeningen regnes for å være svært politisert, og de store politiske partiene er gjerne representert mer eller mindre direkte gjennom ulike grupperinger innad i hovedsammenslutningene. I 2019 ble dette satt på spissen da en gruppering som skal ha stått kommunistpartiet nært okkuperte lokalene for GSEE-landsmøtet (som arrangeres hvert tredje år) i to omganger for å hindre valget av nye ledere.

     

    Arbeidsgiverne

    På arbeidsgiversiden er det fire organisasjoner.

     

    Utvikling i partssamarbeidet

    Trepartssamarbeidet i Hellas har tradisjonelt vært velutbygd. Trepartsorganet Det greske økonomiske og sosiale rådet (OKE), gir råd til regjeringen på ulike temaer, og konsulteres før det innføres lover som gjelder brede sosioøkonomiske forhold i landet.

    Som en effekt av avtalen med troikaen har Hellas endret prosedyrene sine for bestemmelse av minstelønn. Tidligere var arbeidslivets parter med på å fastsette den nasjonale minstelønnen, men etter 2010 gjør myndighetene dette alene.

    Det har vært store endringer i systemet for kollektive forhandlinger etter finanskrisen. Hovedtendensene er rask desentralisering og færre reguleringer. Fra 1992 til 2010 var gresk arbeidsliv i stor grad regulert av kollektive avtaler på sektor- og nasjonalt nivå og allmenngjøring kunne brukes når mer enn 50 prosent av arbeiderne i sektoren var dekket. Systemet var hierarkisk der bransjene ikke kunne sette lavere lønnssatser enn minstelønnen på nasjonalt nivå, og bedriftene ikke kunne sette lavere lønn enn det som var bestemt på bransjenivå.

    Fra 2010 har systemet blitt mer desentralisert og kollektive avtaler på bedriftsnivå har blitt mer utbredt. Antallet avtaler gjort på bedriftsnivå har steget fra 227 i 2010 til 318 i 2016, ifølge tall fra Eurofound.

    Systemet var tidligere slik at den beste avtalen for arbeideren var gjeldende. Nå har avtalene på bedriftsnivå forrang, slik at det kan settes lavere lønn for visse bedrifter. Dette har ført til mye lavere lønninger i privat sektor.

    Systemet for allmenngjøring har også blitt avskaffet.

    Fra 2012 er det også satt inn begrensninger på lengden på avtaler. Avtalene kan maks være gyldige i 3 år, og etter denne perioden må den gamle avtalen fornyes eller ny avtale fremforhandles innen tre måneder.

     

    Fra august 2018: Politisk kasteball på ny

    Enkelte av disse endringene var ikke valgfrie, men bundet av avtalen landet hadde med troikaen. Fra og med 20. august 2018 sto landet både politisk og økonomisk friere til å regulere arbeidsmarkedet.

    Kursen herfra har likevel vært kaotisk, og en helhetlig gjengivelse vanskelig grunnet politisk splid og få oppdaterte tall og opplysninger. Den grundigste EU-oversikten har per september 2020 ikke oppdatert sin oversikt etter lovendringene i 2019.

    Syriza-regjeringen innførte en rekke arbeidstaker-vennlige tiltak og lovendringer – blant annet ble som nevnt minstelønna økt med 11 prosent. Mange av de øvrige lovendringene ble imidlertid rullet tilbake av Nytt demokrati-regjeringen som overtok i 2019.

    Rent arbeidsrettslig innebærer dette at styrking av stillingsvernet (vern mot usaklige oppsigelser), tidsbestemmelser for å ta oppsigelser til retten og ansvarsdeling for arbeidsrettslige spørsmål ved bruk av underkontraktører ble rullet tilbake.

    Regjeringsskiftet innebar samtidig ytterligere innstramminger i partenes status og tariffsystemets virkemåter, i all hovedsak på fagforeningenes og tariffavtalenes bekostning. Det ble innført et eget register som tallfester partenes «representativitet og kompetanse» – det er riktignok uklart om dette er et rent statistisk verktøy – og tariffavtalenes mulighet til å gjelde for flere enn de fagorganiserte, eller i større deler av en bransje/sektor, ble kraftig innstrammet.

    De aller fleste endringene siden 2010 har møtt stor motstand blant landets fagforeninger, og ledet til store demonstrasjoner. Fagforeningene har også henvendt seg til nasjonale og internasjonale domstoler med klager om at dette bryter med den kollektive autonomiteten og fagforeningsfriheten.

    Kjeden av endringer siden 2010 har ført til en dramatisk nedgang i prosentandelen som er dekket av tariffavtaler, samt organisasjonsgraden blant arbeidstakerne (32 prosent i 2013; 25 prosent i 2016. Ferske tall mangler, men OECD anslo for 2018 16,5 prosent, trolig ut fra andre beregningsmetoder/måltall).

  • 7. Migrasjon og mobilitet

    Hvert år siden 2011 har rundt 100 000 grekere emigrert for lengre tidsperioder. I 2020 var det totalt 390 000 grekere i arbeidsfør alder (15–64 år) som vanligvis oppholdt seg i et annet EU-/EØS-land. Dette etter en vekst på ganske nøyaktig 50 prosent siden 2010. Antallet tilsvarte 11,5 prosent av den greske befolkningen i samme aldersgruppe.

    I 2020 var 906 000 ikke-greske statsborgere registrert bosatt i Hellas. Brutto årlig tilvekst av immigranter hadde på få år doblet seg etter krisa, og lå i 2018 på 120 000 personer. Totalt bodde det i 2020 1,35 millioner utenlandskfødte (også greske statsborgere) i Hellas, etter en gradvis vekst tilbake til 2012-nivå. Rundt 12 prosent av befolkningen er utenlandskfødt.

    Albanere har utgjort majoriteten av immigrasjonsbefolkningen. Innvandring/flukt fra land i Midtøsten og Sentral-Asia har vært sterkt økende i senere år.

    Sysselsettingen blant ikke-greske EU-borgere i Hellas er lav – 50 prosent – noe som peker på at mange er registrert bosatt av andre årsaker enn arbeid.

    Jobb-mobiliteten i Hellas er svært lav, målt mot andre europeiske land. Dette kan forklares blant annet med at hele 80 prosent eier egen bolig og den svært sterke rollen som familien har, kulturelt og sosialt.

  • 8. Historie

    Hellas har en lang, innholdsrik og brokete historie. Mange av Europas første sivilisasjoner oppsto i regionen.

    Bystatene som etter hvert vokste fram forble likevel politisk fragmenterte, preget av intern rivalisering. Det hellenske landområdet ble først delvis samlet som del av det makedonske riket fra 300-tallet før vår tidsregning, deretter fullstendig underlagt romerne og videreført som del av det østromerske riket. Ottomanerne overtok til slutt de greske landområdene på 1400-tallet, riktignok lenge med unntak av kasteballen Kreta.

    Status som selvstendig stat ble først vunnet rundt 1830, etter tjue års uavhengighetskrig.  Landområdet var da lite, men ble rykkvis utvidet som følge av en rekke væpnede konflikter og stormaktinngripener. Storbritannia har vært nær alliert, men har også rådet over/okkupert flere greske øyer (og Kypros).

    Hellas kriget i flere omganger med Ottomanerriket/Tyrkia, også om landområder i dagens Tyrkia, ofte med store menneskelige omkostninger.

    Landet var med ett oppbrudd et monarki fra 1832 til 1973. Etter en revolusjon i 1862 ble styreformen mer demokratisk, på kongehusets bekostning.  Likevel: Nær ubrutt fra 1936 til 1974, selvsagt også under den tyske okkupasjonen, var landet et diktatur. Borgerkrigen fram 1945 til 1949 satte dype spor. En militærjunta kuppet makta fra 1967 til de kollapset etter tyrkisk inngripen etter et kuppforsøk på Kypros i 1974.

    Landet har siden 1975 vært en demokratisk republikk.

  • Alf Tore Bergsli
  • desember 2021

Fra nyhetsarkivet vårt


Hvor vi er

Besøksadresse: Borggata 2B,
Grønland, Oslo.
Kart

Fafo Østforum

Prosjektleder og web-redaktør:
Anne Mette Ødegård

Prosjektmedarbeidere:
Alf Tore Bergsli, Johanne Stenseth Huseby og Tina Østberg

Kontakt redaksjonen: Epost

logo fafo 194x64

Postboks 2947 Tøyen, 0608 Oslo
Tlf: (+ 47) 22 08 86 00
Daglig leder: Tone Fløtten

Copyright © 2022 fafooestforum.no | Design: Alf Tore Bergsli, programmering: Ørnulf Bratlie