Fafo Østforums landrapporter

Italia

Repubblica Italiana

Italia er en av EUs grunnleggere og har vært en sterk pådriver for europeisk økonomisk samarbeid og politisk integrasjon. Landet var med i Kull- og stålunionen fra 1952 så vel som Det europeiske økonomiske felleskap (EEC/EØF) fra 1958. Avtalen om sistnevnte ble da også undertegnet i Italia – den såkalte Romatraktaten.

Landet ble også med i eurosonen helt fra begynnelsen, i 1999.

Det har tidvis vært misnøye med medlemskapet, og halvparten av innbyggerne har i meningsmålinger ønsket utmelding. Partiene Lega og Femstjernersbevegelsen, to EU-skeptiske partier, kom da også til regjeringsmakten etter valget i mars 2018. Selv om koalisjonen har slått sprekker, har det blitt stilt spørsmål ved Italia sin fremtid som pådriver for det europeiske samarbeidet.

Italia er ellers med i eurosonen, Schengen og Nato.

Italia har rundt 60 millioner innbyggere og er med det EUs tredje mest folkerike land (etter Brexit). Landet er også en internasjonal stormakt – tredje størst i EU og den åttende største økonomien i verden målt i BNP.

Landet hadde en skarp vekst i innbyggertallet fram til 2014, men dette har siden vist en mer nedadgående trend. Fødselstallet er svært lavt (1,3 barn per kvinne) og befolkningen er aldrende.

Kjappe tall


Velg tema

  • 1. Geografi, administrasjon og språk

    Landet er langt og smalt, med verdens 14. lengste kystlinje. Det har kun nordlige landegrenser mot Frankrike, Sveits, Østerrike og Slovenia. I tillegg har vi selvsagt de to enklavene San Marino og Vatikanstaten.

    Italia har en viktig plassering i det sentrale Middelhavet, nært i luftlinje fra Balkan så vel som Nord-Afrika. Ved siden av Den italienske halvøy, omfatter landområdet en rekke større øyer, og da først og fremst Sicilia og Sardinia.

    Nær halve landarealet er klassifisert som jordbruksareal. Fiske og bergverk har naturgitte begrensninger.

    Landet er administrativt delt i 20 regioner, hvorav 5 har et større innslag av autonomi. Regionene er inndelt i provinser, som igjen er delt inn i kommuner.

     

    Navn og språk

    Navnet Italia har usikker bakgrunn, men kan vise til «kalvenes land». Trolig ble navnet først formulert av grekere, som hadde en betydelig kolonisering i de sørlige områdene av landet (av romerne derfor senere kalt «Magna Graecia»), både på fastlandet og Sicilia. Det som først var en betegnelse for den sydlige delen, fikk dagens betydning rundt Julius Cæsars tid.

    En person/noe fra Italia kalles italiener/italiensk.

    Landets ene offisielle og klart dominerende språk er italiensk. Språket har røtter i den folkelige versjonen av latin («vulgærlatin»). Standard-italiensk er hentet fra Toscana-området. Nabolandene i nord har gjerne også italiensktalende minoriteter og den sterke emigrasjonen fra Italia har også gjort at særlig det amerikanske kontinentet og Nord-Afrika har hatt sterke innslag av italiensk tale.

    Landet har grunnet sin historie og plassering like fullt en rekke særpregede dialekter og/eller minoritetsspråk, mange med andre røtter enn latin. Enkelte regioner har også gitt minoritetsspråk (blant annet fransk og tysk) offisiell status.

    Innvandring i moderne tid har også bragt ikke-indoeuropeiske språk inn i dagligtale-miksen.

  • 2. Økonomi

    Italia vedblir å preges av store forskjeller mellom nord og sør. Nord er industrielt utviklet, i tillegg til at det er dominert av private selskaper, mens sør er noe mindre utviklet, økonomien er mer landbruksbasert og offentlig sektor har en mer fremtredende rolle.

    Områder av Sør-Italia har den laveste sysselsettingsandelen i EU-området. Dette skyldes både svært høy arbeidsledighet – over 20 prosent i enkelte regioner i 2019 – og at kvinner i mindre grad er yrkesaktive. Emigrasjon er utbredt fra disse områdene, både historisk og nåtidig.

    I de fem forutgående årene fram mot 2020, styrket Italias økonomi seg noe. Økt etterspørsel og mer gunstig finansklima førte til økt investering. Etter et null-år i 2014, hadde BNP en svak realvekst i 2015, som toppet seg i 2017 med 1,7 prosent, før den så dalte ned mot 0,3 prosent i 2019. Den offentlige budsjettbalansen var i 2019 til gjengjeld rekordgod, men riktignok fremdeles på minussiden.

    Italias BNP er fortsatt lavere enn før finanskrisen, og økonomien har vokst betraktelig langsommere enn gjennomsnittet i eurosonen. Landet sliter fremdeles med strukturelle problemer og høy statsgjeld som gjør landet sårbart for finansiell uro.

    Landet har da også vært preget av politisk uro og polarisering de senere år, hvor både migrantkrisa og spørsmål knyttet til det økonomiske og politiske forholdet til EU har fungert som brannfakler.

    EU-kommisjonen peker også på at produktivitetsveksten er lavere i Italia (faktisk så vidt negativ i 2018) enn EU sett under ett. De påpeker også tosidigheten ved at skatten på arbeid er høy og skatteunnvikelse er utbredt.

    BNP-utsiktene for 2021 og 2022 settes (høsten 2020) til henholdsvis 4,1 prosent og 2,8 prosents vekst. Økonomien ventes med andre ord ikke å nå samme nivå som 2019 med det aller første.

     

    Inflasjon

    Liren var beryktet for sine mange nuller som følge av inflasjonsbølgene etter andre verdenskrig. Siden 1999 har imidlertid landet benyttet euro. Landet har siden 2008 i hovedtrekk hatt høyere inflasjonsgrad enn Tyskland, men lavere enn EU-snittet.

    Etter en liten topp på 3,3 prosent i 2012 , har den årlige inflasjonen ligget på mellom cirka 0 og 1,3 prosent.

    EU-kommisjonen analyserer høsten 2020 seg til en ørliten deflasjon i 2020, på 0,1 prosent, deretter 0,7 og 1,0 prosent de to påfølgende årene.

     

    Utenlandske investeringer

    Målt i forhold til BNP er ikke Italia blant de landene i EU som tiltrekker seg mest utenlandske investeringer. Andelen utenlandske direkteinvesteringer (FDI) har historisk vært lav i forhold til lignende land, og ligget på rundt halvparten av OECD-snittet og en tredjedel av EU-snittet.

    Prosentandelen av BNP har likevel økt i perioden fra 2008 til 2019, fra 18,4 til 27,7 prosent. Veksten i OECD-snittet har likevel vært fra rundt 28 til 49 prosent, og i EU fra 35 til 70 prosent.

    Italias utfordringer når det kommer til investeringer forklares gjerne med landets høye skattenivå, sårbare banker og ineffektivitet i offentlig administrasjon og rettsvesen.

     

    1945–2008

    Gjenoppbyggingen og den industrielle utviklingen i Italia etter andre verdenskrig foregikk i et raskt tempo. Fra å være et landbruksbasert land, vokste en av verdens mest avanserte økonomier fram. En rekke internasjonalt velkjente industrielle og kulturelle merkevarer nådde eksportmarkedet.

    På 70-tallet opplevde Italia en økonomisk krise med inflasjon, lønnskamp i industrien og politisk uro. På 80-tallet klarte landet å redusere inflasjonstakten og underskuddene i utenriksøkonomien, og mot slutten av 80-tallet rykket Italia (enn så lenge) opp på femteplass i G7-gruppen.

    Staten har tradisjonelt hatt betydelig kontroll over økonomien, særlig gjennom store statlige industriselskap innenfor nøkkelsektorer. Fra år 2000 begynte myndighetene derimot omfattende privatisering av statlige selskap.

     

    Finans- og eurokrisa fra 2008

    Finanskrisa rammet Italias økonomi hardt. Italia hadde negativ vekst på 5,5 i 2009, noe som var verre enn gjennomsnittet i Europa.

    Landet hadde imidlertid svak positiv vekst i de to årene som fulgte, men fra 2012 til 2014 var økonomien igjen i resesjon.

    Italia har også hatt problemer med høy statsgjeld. Gjelden økte jevnt og trutt etter 2007 og toppet seg i 2014 med en gjeld-til-BNP ratio (prisjustert) på 132,5 prosent. Gjelden har fram til og med 2019 holdt seg på over 134 prosent – skyhøyt over EUs forventninger.

    Bakenforliggende årsaker er kombinasjon av lav vekst, høye offentlige utgifter og at systemet for skatteinnkreving ikke har vært godt nok. I 2016 ble det anslått at årlige skatteunndragelser tilsvarte 120 milliarder euro , anslagsvis 30 prosent av skattegrunnlaget. Kun Hellas regnes som sammenlignbart i EU-sammenheng.

    ECBs støtte til italienske bankers oppkjøp av italienske statsobligasjoner i 2011–12 bidro til at Italias økonomi har holdt seg flytende. Italia ble ikke nødt til å motta kriselån slik som Hellas og Portugal, men ble like fullt satt under makroøkonomisk «overvåkning» av EU-kommisjonen fra 2012 til 2017 .

    Krisa førte til at Italias kredittverdighet ble nedgradert betraktelig. I 2017 ble landet nedgradert til kategorien «BBB» av Fitch og DBRS, noe som per 2020 fremdeles står.

     

    Migrantkrisa på toppen

    Migrantkrisa, som i antall EU-ankommende mennesker toppet seg i 2015, satte også landet på en hard prøve i en økonomisk allerede vanskelig tid.

    I likhet med Hellas, gjør landets geografi det til et naturlig mål for båtflyktninger som krysser Middelhavet, for Italias del særlig fra Nord-Afrika.

    De politiske reaksjonene til migrasjonsproblematikken har vært tidvis skarpe, særlig anført av partiet Lega Nord. Myndighetene har ved flere anledninger forsøkt å sperre ankomstmulighetene for skip som har tatt migranter ombord. Tonen med EU har også på dette området vært svært anstrengt.

     

    Koronakrisa

    Like etter utbruddet av covid-19-epidemien var Italia regnet som det første episenteret utenfor Kina. Både smitte- og dødstall steg brått utover mars, og holdt seg høye ut april. 28. mars ble det alene registrert nær 6000 smittede og 971 dødsfall relatert til epidemien. Helsevesenet hadde svært store problemer med å håndtere utviklingen, og også blant ansatte i helsevesenet var det mange som døde.

    Etter å ha kjempet seg tilbake til svært få tilfeller gjennom sommeren, steg så smittetallene igjen svært brått fra oktober, med en mangedobling opp mot 40 000 daglige smittebærere. Målt mot smittetallene var likevel dødstallene nå langt lavere, med en (iallfall foreløpig) topp på 636 dødsfall og 38 000 smittede 13. november.

    Den italienske økonomien gikk også på en smell. EU-kommisjonen anslår en sammentrekning av landets BNP på -9,9 prosent i 2020, og en negativ balanse i det offentlige budsjettene pålydende -10,8 prosent. Svekket privat forbruk og eksport var sentrale årsaker.

    Staten innførtet økonomiske hjelpepakker og innført en rekke støtteordninger for arbeidsstyrken. Et midlertidig utvidet stillingsvern for fast ansatte har bidratt til at ledighetstallene ikke har økt noe i løpet av koronakrisa, målt mot 2019-tallene. Det bør likevel nevnes at dette nivået ligger opp mot 10 prosent, og man forventer økt ledighet når de midlertidige tryggingstiltakene lettes.

    Gjelden som andel av BNP steg også med rundt 15 prosentpoeng i løpet av et år, til nær 150 prosent i andre kvartal 2020. EU-kommisjonen anslår at denne vil holde seg rett under 160 prosent de kommende to årene.

    Næringslivet har likevel vist robusthet. Den italienske industrien ledet an i en rask oppsving straks restriksjonene i samfunnet ble lettet, med bedre tall i august enn i januar . EU-kommisjonen anser også at økt innenlands forbruk vil kunne bidra til å stabilisere situasjonen.

  • 3. Handel med verden og Norge

    Italia baserer i stor grad sin økonomi på eksport. Landets viktigste handelspartnere ( eksport , import ) er Tyskland, Frankrike, Kina og USA.

    • Eksportvarer: medisinske varer, maskiner, biler og annet transportutstyr, tekstil- og andre klesprodukter, jordbruksprodukter og petroleumsprodukter.
    • Importvarer: biler og andre transportmidler, råolje og gass, medikamenter, elektriske apparater.

    Blant tjenester, er reise/turisme desidert viktigst. Turismen regnes direkte og indirekte for å stå for rundt 10 prosent av landets BNP. Transporttjenester står også sentralt. Disse tjenestene vil overlappe både på eksport- og importsiden.

    Landet har siden 2012 hatt et handelsoverskudd med utlandet. Dette skyldes først og fremst fortjenesten innen varer, mens utvekslingen av tjenester isolert sett har hatt en null-sum eller et lite underskudd.

    Italia var i 2017 Norges trettende største eksportmarked og på en tiendeplass blant de landene Norge importerer varer fra.

    Tall for varer, året 2019:

    • Norge importerte varer fra Italia med en verdi av 23,6 milliarder kroner – en nær dobling siden 2010 (12,6 mrd.). Utviklingen har vært jevnt stigende om man ser bort fra 2008–2010.
    • Italiensk import av norske varer utgjorde 12,5 milliarder kroner – langt under verdien i 2010 (19,2 mrd.). Utviklingen har vært svært ujevn, med kraftig vekst fram mot finanskrisa, og et bunnpunkt i 2013–2015.
    • Norge hadde med andre ord en handelsbalanse innen varer på 11,1 milliarder kroner.

    Statistisk Sentralbyrå fører ikke en oversikt over salg og kjøp av tjenester på enkeltland-nivå.

    Gass, råolje, fisk og mineraler er vareområder som Norge selger mest av til Italia. I 2018 tilsvarte den eksporterte gassens verdi om lag 35 prosent av den totale vareeksportverdien til landet.

    Fra Italia importerer Norge blant annet maskiner og mekanikk, kjøretøy, vin, frukt og grønnsaker og tekstil-/kles- og lærvarer.

    Statens pensjonsfond – utland er en stor investor i Italia med aksjer og obligasjoner til en verdi av rundt 140 milliarder kroner i 2019. Flere norske selskaper er representert i Italia, eksempelvis Yara.

  • 4. Næringsstruktur

    Det siste «normale» kvartalet før koronakrisa, fjerde kvartal 2019, sto servicenæringen for rundt 70 prosent av alle utførte arbeidstimer i Italia, ifølge landets statistikkbyrå. Industrien sto for 17 prosent, bygg/anlegg 7 prosent og landbruket 6 prosent.

    Italia er EUs tredje største jordbruksprodusent, nær halve landarealet er registrert som (potensielt) landsbruksland, men rent økonomisk utgjør sektoren kun rundt 2 prosent av BNP. Fiske, skogbruk og bergdrift har liten utbredelse i det store bildet.

    Landet har flere av verdens største selskaper, målt etter aksjeverdi – blant annet Fiat-konsernet. Næringsstrukturen preges like fullt av en høy andelen selvsysselsatte, 22,7 prosent i 2019. Blant EU-landene har kun Hellas en høyere andel.

    Denne andelen er likevel nedadgående, og var rundt 4 prosentpoeng høyere i 2006. Koronakrisa rammet da også denne delen av arbeidsmarkedet verst.

  • 5. Arbeidsmarkedet

    Ved inngangen til 2020 var 22,5 millioner italienere i arbeid, mens 2,4 millioner var arbeidsledige.

    Landet hadde en sysselsettingsrate på 63,6 prosent og en arbeidsledighetsrate på 9,6 prosent.

    Selv om sysselsettingsgraden nasjonalt sett var høy på høsten 2019 , peker EU-kommisjonen på at den fremdeles var under EU-snittet (73,8 prosent) – særlig grunnet lav yrkesdeltakelse blant kvinner (53,1 vs. 67,4 prosent).

    EU-kommisjonen peker på problematikken ved at skatten på arbeid er høy og skatteunnvikelse er utbredt. Arbeidsmarkedet preges ellers av en omfattende uformell/svart sektor.

    Som nevnt er hele 22,7 prosent av de yrkesaktive selvsysselsatte (2019).

     

    Lønn og minstelønn

    Italia er et av få EU-land som ikke har lovpålagt minstelønn, men – i likhet med særlig de nordiske landene – lar minstelønn være styrt av forhandlinger mellom partene i arbeidslivet.

    Spørsmål om ytterligere tiltak er likevel tilbakevendende, som oppsummert av EU-kommisjonens gjennomgang februar 2020 . Flere forslag har vært oppe, inkludert utvidelse av tariffavtaler gjennom allmenngjøring, muligheter for å pålegge enkelte selvsysselsatte en minstelønn, eller rett og slett å innføre en nasjonal minstelønn.

    En nasjonal minstelønn på 9 euro (brutto) er anslått å påvirke lønna positivt for mer enn 20 prosent av ansatte, særlig i små firma og i de sørlige regionene.

    Spørsmålet er samtidig vanskelig å holde helt separat fra EUs arbeid med å innføre et minstelønn-direktiv for hele EU-området.

     

    Arbeidsledighet

    På 1990-tallet lå arbeidsledigheten jevnt over 10 prosent. Perioden 2000–2007 så man likevel en betydelig nedgang, fra 10,6 til 6,1 prosent.

    Fra og med finanskrisa steg tallene igjen, med en topp i 2014 på 12,7 prosent. Deretter falt de igjen, ned mot 10,0 prosent i 2019. Arbeidsledigheten fortsatte faktisk å falle inn i koronaåret 2020, til 7,9 prosent i andre kvartal.

    Arbeidsledigheten i Italia er preget av regionale forskjeller og forskjeller mellom kjønnene.

    Sysselsettingsraten øker så å si etter en rett linje fra nord til sør. På provinsnivå hadde i 2019 Provincia Autonoma Bolzano (Bozen) en sysselsettingsrate på 74,1 prosent, mens Sicilia var nede på 41,1 prosent.

    Når det gjelder kjønn og sysselsettingsgrad, så var kun 50,1 prosent av kvinner i arbeid i 2019, målt mot 68 prosent av mennene. Dette er uvanlig store forskjeller sammenlignet med resten av EU.

    Ungdomsledigheten i Italia er i EU-toppen. Såkalte NEET – ungdom mellom 15 og 29 år som hverken er i arbeid, utdanning eller opplæring – lå på 22,2 prosent i 2019. Dette er riktignok ned fra 26,2 prosent i 2014. Også her er det store sprang mellom regioner og kvinner og menn.

    Som en del av EUs ungdomsgaranti har det blitt gjennomført pilotprosjekter, og det har vært flere forsøk på å få uregistrert ungdom til å registrere seg som arbeidssøkende og få bedrifter i privat sektor til å tilby flere praksisplasser.

    I 2018 introduserte Italia også nye skatteregler med den hensikt å gi arbeidsgiver insentiver til å ansette yngre arbeidstakere.

     

    Lønnsutvikling

    Gjennomsnittlig lønnsnivå i Italia er relativt lavt etter europeisk målestokk. Bruttolønna lå på rundt 35 000 euro i 2019. Det tilsvarte rundt 345 000 norske kroner.

    Ulikhetene mellom høy- og lavlønte er likevel mindre enn det som er normen blant OECD-land. Andelen av de sysselsatte som etter en bestemt definisjon er «lavlønte» – ut fra landes medianinntekt – ligger på det halve av OECD-snittet , og andelen høylønte på 9 prosent (2016). Landet har altså en kompakt lønnsstruktur, mer på linje med skandinaviske land.

    Alt dette må selvsagt ses med bakgrunn i høy arbeidsledighet og at mange lever med en stor sosioøkonomisk usikkerhet. Italia skårer dårligere enn EU-gjennomsnittet på andelen personer i befolkningen som er i risiko for fattigdom eller sosial ekslusjon – hele 25,6 prosent i 2019 .

    Andelen har likevel falt 4,4 prosentpoeng siden 2016.

    Italia har ikke lovpålagt minstelønn, men blir – iallfall inntil videre – fastsatt i tariffavtaler.

  • 6. Arbeidslivets parter

    Tall fra 2018 viser en organisasjonsgrad på 34,4 prosent – samme andel som i 2016. Dette er likevel en betydelig nedgang siden 1980 da organisasjonsgraden omtrent lå på 50 prosent.

    Antallet organiserte er likevel fremdeles relativt høyt i forhold til antallet i andre EU-land.

    Tariffavtaledekningen er da også høy, i tråd med det bærende prinsippet om kollektivt avtalt lønnsutvikling – 80 prosent i 2015 .

     

    Arbeidstakerne

    Italia er EU-landet med flest «brutto» medlemmer i fagforeninger, anslagsvis mellom 12 og 15 millioner personer. En betydelig andel av disse er imidlertid pensjonister.

    Det er tre organisasjoner som dominerer på arbeidstakersiden er CGIL (La Confederazione Generale Italiana del Lavoro), CISL (Confederazione Italiana Sindacati Lavoratori) og UIL (L'Unione Italiana del Lavoro).

    Tradisjonelt sett representerte de ulike organisasjonene ulike politiske orienteringer. CGIL til kommunistpartiet, CISL kristendemokratene og UIL sosialistpartiet. Disse forbindelsene har imidlertid mistet sin betydning i takt med store endringer i partilandskapet.

    På tross av ulike politiske orienteringer har arbeidstakerorganisasjonene ofte dannet en felles front. Dette har til tider likevel slått sprekker, for eksempel i 2009 når CGILs ikke skrev under en reformavtale. Nye avtaler ble imidlertid skrevet under i 2011 og 2014 og det er mye som tyder på at arbeidstakerorganisasjonene igjen har blitt en samlet front.

    Over tid, har like fullt tendensen gått mot fragmentering blant arbeidstakerorganisasjonene. Ytterligere tre arbeidstakerorganisasjoner er representert i den konsultative nasjonale komiteen for økonomi og arbeidsmarked (CNEL), og enkelte har orientert seg mot politisk nøytralitet eller den politiske høyresiden. Ett av sistnevnte, UGL, har orientert seg mot både Forza Italia og det mer ytterliggående Lega Nord.

     

    Arbeidsgiverne

    På arbeidsgiversiden er den viktigeste organisasjonen Confindustria, som har medlemmer fra alle industrielle sektorer og mange fra servicesektoren. Rundt 113 000 selskaper med 4,2 millioner ansatte er medlemmer.

    Det finnes også mange mindre arbeidsgiverorganisasjoner som blant annet Confapi for mindre private selskap, Confcomerrcio og Confesercenti for servicenæringer, og Confagricoltura for større landbruksbedrifter.

    I offentlig sektor er det et eget organ, Aran, som har forhandlingsansvaret.

     

    Kollektive forhandlinger

    Tariffavtaledekningen anslås til 80 prosent, men den indirekte effekten av at ikke-bundne virksomheter legger seg på de samme vilkårene er større. Det er anslått at hele 99,4 prosent av landets virksomheter – gjennom avtaler eller ei – «følger tariffen» som fastsettes av rundt 700 nasjonale avtaler.

    Systemet for forhandlinger (som også innførte rett til tillitsvalgte/lokal representasjon) bygger på en trepartsavtale fra 1993, som også ble supplert med en ny avtale i 2009. Denne avtalen ble ikke skrevet under av CGIL.

    At en avtale om et nytt forhandlingssystem ikke omfatter den største arbeidstakerorganisasjonen har blitt sett på som et tegn på et system i krise. De siste årene har det også vært mindre nasjonalt trepartssamarbeid. Reformer av pensjonssystemet og arbeidsmarkedet i 2011 og 2012 ble for eksempel innført uten dialog med partene i arbeidslivet, og innebar da også rett til å underby de nasjonale standardene fra nasjonale avtaler.

    Senere overordnede to- og trepartsavtaler – i 2011, 2014 og 2019 – har likevel hatt signaturene fra alle de tre arbeidstakerorganisasjonene.

    Systemet for kollektive forhandlinger i Italia omfatter to nivåer.

    1. Det finnes bransjeavtaler som er framforhandlet av partene på nasjonalt nivå. Disse omfatter gjerne sikring av lønnsutvikling i takt med inflasjonen, arbeidstid, ferie og ulike rettigheter til informasjon og organisering.
    2. I tillegg finnes det desentraliserte avtaler på regionalt nivå eller bedriftsnivå. Først og fremst er disse brukt i større virksomheter nord i landet. Slike avtaler er blant mange sett på som svært fordelaktige fordi de åpner for mer fleksible avtaler som er tilpasset de lokale forholdene.

    Tendensen i Italia de siste årene har vært å øke andelen slike lokale avtaler på bekostning av bransjeavtalene. Det er uenighet blant de ulike arbeidstakerorganisasjonene om hvorvidt desentraliserte forhandlinger burde brukes mer eller mindre, og det er CGILs motstand mot desentralisering og tro på at nasjonale forhold burde være standardiserte som fikk organisasjonen til å nekte å skrive under reformavtalen i 2009. Man har ikke allmenngjøring av tariffavtaler i Italia.

    Tross omstruktureringer og reformer er Italia likevel i stor grad preget av nasjonale sektoravtaler. EU-kommisjonen ser dette som problematisk ettersom det kan føre til en manglende sammenheng mellom lønninger og lokale økonomiske forhold – og slik påvirke bedrifters konkurranseevne. Lønn fastsettes som hovedregel gjennom kollektive forhandlinger på bransjenivå.

    Per 2020 er det slik at bransjeavtaler skal beskytte det reelle lønnsnivået på nasjonalt nivå, mens prestasjon- og produktivitetsrelaterte lønninger skal settes på det desentraliserte nivået (bedrift eller region), som kan fravike fra de landsomfattende avtalene. Dette skal føre til bedre sammenheng mellom produktivitet og lønninger, slik at det mindre produktive sør ikke må ha et like høyt lønnsnivå som nord.

    Offentlig sektor følger i hovedsak det samme systemet som i det private næringslivet på sektornivå, men har ikke lokale forhandlinger. Staten kan dessuten sette klarere begrensninger for forhandlingene – blant annet en lønnsramme. Staten frøs også offentlige lønninger i åtte år fra 2008.

  • 7. Migrasjon og mobilitet

    Italia har et høyt antall arbeidsmigranter som drar fra eller til landet innen EU-systemet, men i prosent av hele befolkningen ligger landet i begge sammenhenger lavt i EU-sammenheng.

    Emigrasjonen fra Italia tok seg kraftig opp i kriseårene fra 2008 og framover, fra drøye 50 000 personer i 2007 til over 150 000 i 2018. Sistnevnte årlige utvandring utgjør rundt 0,3 prosent av populasjonen.

    Totalt oppholdt 1,23 millioner italienske statsborgere seg mer eller mindre permanent i et annet EU-land (15–64 år) i 2019. I antall er dette tredje høyest i EU (bare slått av Polen og Romania), men må selvsagt ses i sammenheng med befolkningens størrelse. I prosent utgjør dette 4,8 prosent av arbeidsstyrken i Italia.

    Rundt 50 000 personer ankommer årlig Italia fra øvrige EU-land (2017).

    Totalt var 5,25 millioner personer uten italiensk statsborgerskap registrert i Italia i 2019, 8,7 prosent av befolkningen. I 2008 var tallet 3,43 millioner.

    Statistikken på området er likevel upresis grunnet en viss andel illegale bosatte, anslått til å utgjøre over en halv million personer.

    Italia har også vært et av de største ankomstlandene for båtflyktninger med utreise fra Nord-Afrika, med en topp på 180 000 personer i 2016 . Det årlige antallet har siden sunket betydelig. Disse migrantene har vært et stort politisk tema mellom Italia (og Hellas) og EU.

  • 8. Historie

    Italias historie er lang og brokete. Framveksten av Romerriket må selvsagt nevnes, siden dette på mange felt bidro til å definere Europa og EU på en rekke måter. Utviklingen av den såkalte romerretten og et semi-føderalt system med relativt autonome provinser kan tjene som eksempler på sistnevnte.

    Romerriket (tradisjonelt ca. 700 f.Kr.–395 e.Kr.) omfattet på sitt største (117 e.Kr.) det meste av landområdene rundt hele Middelhavet, samt grovt sett hele den sørlige halvdelen av det vi regner som dagens Europa. Med utspring fra byen Roma, bidro dette til å samle og definere Italia som en selvstendig geografisk enhet.

    Delingen av Romerriket i to i 395 e.kr. endte raskt med at kun Det østromerske riket vedvarte (i rundt 1000 år til), med base i Konstantinopel (dagens Istanbul). Det vestromerske riket, med base i Roma, raskt brøt sammen.

    Dagens Italia ble deretter herjet av invasjoner og havnet i innflytelsessfæren til andre stormakter som gradvis formet seg. En rekke bystater vokste seg likevel innflytelsesrike, både som individuelle maktbaser på italiensk jord og gjennom allianser utenfor grensene til dagens Italia. Noen hadde også kolonier. Venezia ekspanderte eksempelvis sterkt særlig i det østlige Middelhavet, både gjennom handel og maktmidler.

    I tillegg vokste pavedømmet, med sete i Roma, fram som en ny form for selvstendig maktfaktor i Europa.

    Tross – eller kanskje av og til på grunn av – sin fragmentariske sammensetning, fortsatte «Italia» å komme med sterke bidrag til europeisk kultur og historie, gjennom en rekke oppfinnelser, utvikling av institusjoner som bankvesen og universiteter, og store kunstneriske og intellektuelle sprang – særlig under renessansen.

    Landet ble først samlet som Det italienske kongedømmet i 1861, etter hvert utvidet til dagens grenser, med noen få unntak, gjennom en serie kriger og konflikter fram til 1870.

    Statsformen var opprinnelig et konstitusjonelt monarki. Kongens vide fullmakter som utøvende makt ble i økende grad veiet opp av et todelt og demokratisk fundert parlament-system.

    Landet hadde i liten grad deltatt i den europeiske kolonialiseringen og slavehandelen, men tok dette igjen gjennom å underlegge seg (deler av) områdene vi i dag kjenner som Eritrea, Somalia og Libya på slutten av 1800-tallet (samt senere et ørlite byområde i Kina).

    Tross opprinnelige allianse med sentralmaktene, valgte Italia til slutt på ententemaktenes side (Frankrike, Storbritannia, Russland osv.) under 1. verdenskrig. De kjempet aktivt, med store menneskelige og økonomiske omkostninger. Sammen med brutte løfter om kompensasjon ga dette grunnlag for mye bitterhet.

    Under Benito Mussolinis styre (1922–1943) ble Italia de facto et diktatur som definerte fascismen, både denne ideologiens navn (fra latinske «fasces»), og dens ulike politiske, strategiske og mer kulturelle bestanddeler. Under 2. verdenskrig endte landet med å inngå allianse med aksemaktene. Også denne gangen med katastrofale følger og en rekke mislykkede militære felttog.

    Landet ble i 1943 invadert av de allierte. Kamper om både politisk og territoriell kontroll vedvarte, lenge med tysk kontroll over de nordlige områdene. Perioden fram til krigsslutt betegnes som en borgerkrig.

    Italia kom ut av 2. verdenskrig med brukket rygg og dype splittelser. Kolonier og enkelte europeiske landområder gikk også tapt. I 1946 avskaffet de gjennom en folkeavstemming monarkiet, og har siden vært en parlamentarisk-demokratisk republikk.

    Grunnloven ble skrevet i 1948, med endringer i 1993.

    I etterkrigstiden har landet hatt mange ulike partier og politiske koalisjoner, samt hyppige regjeringsskifter.

    En generell indre kilde til konflikt og politiske gnisninger er det skarpe skillet mellom de rikere og mer industrielle regionene i nord og de fattigere og mer jordbruksorienterte regionene i sør.

  • Alf Tore Bergsli
  • januar 2021

Fra nyhetsarkivet vårt


Hvor vi er

Besøksadresse: Borggata 2B,
Grønland, Oslo.
Kart

Fafo Østforum

Prosjektleder og web-redaktør:
Anne Mette Ødegård

Prosjektmedarbeidere:
Alf Tore Bergsli, Johanne Stenseth Huseby og Tina Østberg

Kontakt redaksjonen: Epost

logo fafo 194x64

Postboks 2947 Tøyen, 0608 Oslo
Tlf: (+ 47) 22 08 86 00
Daglig leder: Tone Fløtten

Copyright © 2022 fafooestforum.no | Design: Alf Tore Bergsli, programmering: Ørnulf Bratlie