Fafo Østforums landrapporter

Estland

Eesti Vabariik

Estland er et av de minste EU-landene både målt etter befolkning, areal, og økonomi. Økonomien har like fullt vært relativt sunn og vært i god vekst.

Estland ble EU-medlem 1. mai 2004. Under folkeavstemningen om medlemskap stemte 67 prosent ja.

Samme år som EU-medlemskap ble Estland også medlem i NATO. Siden har landet fortsatt integrasjonsprosessen: Schengen i 2007, OECD i 2010 og eurosonen i 2011.

Landet har vært i sterk økonomisk og kulturell utvikling siden ny selvstendighet etter murens fall og inntreden i EU. Landet har satset tungt på digitalisering og IT, eksempelvis innen tjenester i offentlig sektor (inkludert utprøving av nasjonale e-valg) under slagordet e-Estonia.

Graden av fagorganisering er blant EUs laveste.

Arbeidsinnvandring er mindre utbredt i Estland enn de to øvrige baltiske landene.

Estland innførte euro 1. januar 2011, etter at den planlagte innføringen i 2007 ble utsatt på grunn av høy inflasjon.

Kjappe tall


Velg tema

  • 1. Geografi, politikk og språk

    Målt etter innbyggere (1,33 millioner), er Estland det minste av de baltiske landene og 4. minste EU-landet. I areal (45 000 kvadratkilometer) er det EUs 9. minste, så vidt større enn Danmark og Nederland.

    Estland har en strategisk viktig plassering der Finskebukta møter Østersjøen, og har en rekke større øyer. Det grenser til Russland i øst og Latvia i sør. Den oversjøiske kontakten med Finland i nord er ellers viktig, både kulturelt og økonomisk.

    Landskapet er flatt, høyeste punkt er drøye 300 meter, med en rekke innsjøer og elver, samt større skogsområder.

    Tallinn (tidligere Reval) er største by (430 000 innbyggere), etterfulgt av Tartu (97 000), Narva (55 000) og Pärnu (50 000).

    Estland har hatt en svært omskiftelig historie, og har i flere rundet vært underlagt særlig russisk, skandinavisk og tysk innflytelse eller overherredømme.

     

    Politikk og administrasjon

    Estland er en parlamentarisk republikk. Statsminister og regjering utgår med andre ord fra parlamentet (Riigikogu) og dets 101 medlemmer. Sammensetningen har vært noe skiftende, men etter 2019-valget fikk fem partier seter.

    Presidenten er formelt statsoverhode, og utgår fra parlament-flertallet. Vedkommende har også en viss vetomakt overfor parlament-vedtak, samt en viss adgang til å foreslå/utforme politiske resolusjoner/dekreter.

    Grunnloven ble innført i 1992, men bygger i stor grad på tidligere versjoner fra mellomkrigstida.

    Estland er politisk-administrativt delt inn i 15 fylker og 79 «kommuner» (hvorav 15 bydistrikter).

     

    Språk

    Offisielt språk er estisk, som er en del av den finsk-ugriske språkfamilien, i motsetning til de to øvrige baltiske landene. Selv om estisk og finsk er nært beslektet, har de utviklet en rekke ulikheter som vanskeliggjør felles forståelse.

    Estland har ellers en stor andel etniske russere (nær 25 prosent), og russisk er derfor også utbredt.

    Noe fra Estland beskrives på norsk bokmål som estisk eller estlandsk, mens en person etter ordboka kan kalles en ester, estlender eller estlending.

  • 2. Økonomi

    Estland er relativt velstående sammenliknet med de fleste nyere EU-medlemmer. Landet ligger per 2020 omtrent midt blant verdens land målt etter størrelsen på bruttonasjonalproduktet (BNP).

    BNP per innbygger – justert for lokal kjøpekraft – lå i 2020 på 84 prosent av gjennomsnittet i EU – noe høyere enn Litauen og betydelig høyere enn Latvia.

    Etter en brutal sammentrekning i 2009 – tilsvarende -14,6 prosent av BNP, nest største etter Litauen i EU – har landet hatt en kraftig gjennomsnittlig realvekst, i snitt 3,6 prosent per år i perioden 2010–2019. Koronakrisa skapte imidlertid en ny (kortvarig) sammentrekning i 2020 tilsvarende -3,0 prosent.

    EU-kommisjonen anslår i november 2021 at dette fort vil hentes igjen, med hele 9,0 prosents BNP-vekst i 2021, deretter 3,7 prosent og 3,5 prosent i 2022 og 2023.

    Veksten har hovedsakelig vært drevet av innenlandsk etterspørsel og EU-finansierte investeringer, men også som et resultat av sterk utenlandsk etterspørsel som har stimulert til økt eksport og industriell produksjon.

    Statsfinansene fikk likevel en knekk som ventes å vedvare, ifølge beregningene.

    Estland har generelt hatt EUs minste statsgjeld som andel av BNP, lenge under 9 prosent. Landet holdt fremdeles førsteplassen halvveis i 2021, men gjeldsandelen var nå oppe i 19,6 prosent (EU-snittet: 98,3 prosent). Landet tok opp et lån på 750 millioner euro, med en nedbetaling på 15 år, i Den nordiske investeringsbank.

    EU-kommisjonen anslår at landet må dekke budsjettunderskudd ved å øke gjeldsandelen ytterligere, opp mot 21,4 prosent i 2023.

    Utenlandske investeringer spiller en viktig rolle i estisk økonomi. Landet har et meget liberalt økonomisk regime med lavt skatte- og avgiftsnivå, og nesten ingen toll. Landet regnes derfor som svært bedriftsvennlig og mange utenlandske bedrifter har investert og etablert seg i landet.

    Innenlands forbruk, grunnet sterk reallønnsvekst, ventes å fortsette å være den sterkeste motoren, ifølge EU-kommisjonen. På motsatt side, anslo de at mindre sterke tall innen eksport. Mer usikre internasjonale handelsforhold og dempet produksjonen innen skiferolje-utvinning ble spådd å bremse veksten.

    Også en aldrende befolkning og relativt skrøpelig folkehelse ventes å skapte økonomiske utfordringer.

     

    Inflasjon

    Inflasjonen har svingt kraftig, men etter hvert stabilisert seg noe.

    Den sank fra 10,6 prosent i 2008 til 0,2 prosent i 2009 som en effekt av finanskrisa. I 2011 var inflasjonen igjen på 5,1 prosent (HIPC) etter at den estiske økonomien tok seg opp igjen etter krisen. I 2015 var inflasjonen helt nede i 0,1 prosent på grunn av fall i energiprisene som en effekt av billigere olje.

    Grunnet høyere forbruksskatt og økende priser på mat og energi globalt, nådde inflasjonen 3,7 i 2017. Dette var over gjennomsnittet i eurosonen. Siden har den falt, via 3,4 prosent i 2018 til 2,3 prosent i 2019, og deretter en deflasjon tilsvarende -0,6 prosent i 2020.

    Inflasjonen anslås av Europakommisjonen november 2021 å ende i en inflasjon på 4,0 prosent i 2021, før den synker til 3,9 og 2,1 prosent i 2022 og 2023.

     

    Utenlandske investeringer

    Målet for nye utenlandske direkteinvesteringer (FDI) svinger mye fra år til år, siden landet er lite og store enkelt-investeringer kan ha stor påvirkning. Bankvesenet har eksempelvis i stor grad havnet på utenlandske hender.

    Det sagt, har Estland en svært høy andel av utenlandske investeringer. I 2020 beløp disse investeringene («stock») seg til 110 prosent av landets BNP – godt over EU-snittet på 75 prosent. 30 prosentpoeng av investeringene (statistisk hjulpet av en BNP-sammentrekning i 2020) kom til etter 2018.

    I 2020 beløp disse investeringene seg til 33,7 milliarder dollar – en dobling siden 2011.

    Estiske investeringer i andre land er på den annen side langt mindre – 10,2 milliarder dollar, eller 33,5 prosent av landets BNP (EU27-snittet: 86 prosent).

     

    Økonomisk bakgrunn, 1991–2019

    Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 utviklet Estland seg raskt til en velfungerende markedsøkonomi. Landet var blant de raskest voksende økonomiene i Øst-Europa på 2000-tallet, med en årlig økonomisk vekst på mellom 7 og 11 prosent fra 2000 til 2007.

    Dette skyldtes særlig en stabil valuta – «kroon» fram til euro-innføringen i 2011, omfattende reformer og privatisering, samt gode forhold for handel og investeringer. Regjeringen har ført en stram finanspolitikk, med balanserte budsjetter og har utpreget seg ved å ha den desidert laveste statsgjelden i EU.

    Finanskrisa i 2008 rammet Estland hardt, og sendte landet inn i en kraftig resesjon. Både økonomisk aktivitet og handelen med utlandet sank kraftig. De baltiske landene opplevde alle den kraftigste nedgangen i BNP i EU i 2009 – for Estlands del med hele 14,4 prosent.

    Den estiske økonomien tok seg derimot raskt opp igjen, med vekst på 2,7 prosent i 2010 og 7,4 prosent i 2011, hovedsakelig drevet av økt eksport. Dette har sammenheng med at den estiske økonomien er nært knyttet til de nordiske landene, som i stor grad var skjermet fra den økonomiske nedgangen i eurosonen.

    Veksten avtok imidlertid i de følgende årene, særlig på grunn av dårlige tider i Finland og Russland. I 2013 vokste BNP kun med 1,3 prosent, tok seg opp i 2014 med en vekst på 3,0 prosent, før den i 2015 igjen sank til en vekstrate på 1,8 prosent grunnet svak etterspørsel og lite investeringer fra utlandet, på tross av EU-kommisjonen projeksjoner om økende vekst.

    Siden har imidlertid Estland opplevd en jevnt høy vekst, på mellom 2,6 og 5,7 prosent per år, til og med 2019.

  • 3. Handel med verden og Norge

    Estlands økonomi er liten og åpen, noe som gjør den avhengig av utenlandsk etterspørsel og egen konkurransedyktighet. Landet ligger på 18. plass i verden på tabellen over hvor lett det er å gjøre forretninger her. Blant EU-landene skårer kun Danmark og Sverige høyere.

    Utenrikshandelen tilsvarer for eksporten om lag 73 prosent av BNP, omtrent det dobbelte av hva som er gjennomsnittet i EU, og for importen 69 prosent av BNP (2019). Handel innen tjenester sto for 4 prosent av BNP.

    Handelsunderskuddet i 2019 tilsvarte 1,2 milliarder dollar.

    De nordiske og baltiske landene har tette handelsbånd. For Estlands del er Finland den viktigste enkeltstående handelspartneren, men også Sverige spiller en viktig rolle. I andel av all handel er følgende land viktigst, ifølge Verdensbanken:

    • Eksport: Finland (15 prosent), Sverige, Latvia, Russland og USA.
    • Import: Tyskland og Russland (begge nær 10 prosent), Finland, Kina og Litauen.

    Både for import og eksport er petroleumsprodukter største kategorier. Landet har lang historie for utvinning og bearbeiding av oljeskifer og skifergass, samt forbrenning for generering av elektrisitet. Planen er å fase dette ut, grunnet store miljøomkostninger.

    For eksport står ellers kommunikasjonsutstyr, prefabrikerte bygninger og trelast sentralt.

    Innen import er det ellers medikamenter, kommunikasjonsutstyr og biler som er de største kategoriene målt etter verdi.

     

    Norge og Estland

    I det store bildet, er Norge en mindre, men ikke ubetydelig, partner og investeringskilde. I 2019 var vi det 9. viktigste landet for Estlands eksport til enkeltland.

    Norges import fra Estland er rundt 3,2 ganger større enn eksporten motsatt vei.

    • Estlands eksport til Norge hadde i 2020 en verdi av 5,3 milliarder kroner (ned fra 6 milliarder kroner i 2019)
    • Estlands import av norske varer utgjorde 1,65 milliarder kroner i 2020, nær uendret fra 2019.

    Den samlede verdien av denne handelen har mer enn doblet seg siden 2009. Handelen fra Estland til Norge har økt mest, med en faktor på 2,6.

    Norge eksporterer hovedsakelig transportmidler, maskiner og annet mekanisk utstyr til Estland, mens særlig tømmer, treprodukter, tekstiler og elektrisk utstyr går den andre veien.

    I 2019 utgjorde norske direkteinvesteringer en verdi på 2,5 milliarder kroner. Denne summen har vært dalende, og mer enn halvert siden 2015. Estiske investeringer i Norge var i 2019 på 455 millioner kroner.

    Oljefondet hadde ved inngangen til 2021 investert i estiske aksjer og rentepapirer tilsvarende 1,1 milliarder kroner fordelt etter fem selskaper og tre obligasjoner.

    Rundt 200 norskeide bedrifter skal være aktive i Estland, med vekt på industri (næringsmidler, husholdningsartikler, belysning, mekanisk industri, møbler, tekstil/klær) og tjenesteytende virksomhet (bank, skipsfart, eiendom, transport, energi, varehandel, regnskap, kundeservice).

    Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid i Europa. Estland mottok i perioden 2009–2014, støtte på 48,6 millioner euro. I perioden for 2014–2021, ble Estland bevilget 68 millioner euro.

    Midlene brukes på prosjekter som skal bidra til

    • næringslivs- og innovasjonssamarbeid
    • forskningssamarbeid
    • tilpasning til klimaendringer
    • lokal utvikling og bekjempelse av fattigdom
    • integrering av den russiskspråklige minoriteten.
  • 4. Næringsstruktur

    Tradisjonelt har skogsdrift, treforedling og produksjon av tekstiler og matvarer vært Estlands viktigste næringer. For dagens eksportmarked er det særlig elektronikk og spesialiserte IKT-tjenester, samt ulike petroleumsprodukter, som står sentralt, men treforedling forblir en viktig næring.

    Serviceyrker er mest utbredt og har vært i vekst de senere år, målt som andel av arbeidsplassene så vel som tilførselen til BNP (+3,9 prosentpoeng siden 2012). Industrien har mistet en del av sin betydning (-2,6 prosentpoeng av BNP-tilførselen siden 2012). Også landbruket har blitt snauet med en tredjedel av sin økonomiske betydning.

    Alt i alt, ifølge vår sammenstilling av 2020-tall fra ILO (sysselsetting) og Verdensbanken (tilført BNP-verdi):

       Service   Industri   Landbruk o.l. 
     Andel tilført BNP-verdi   62,7 %  22,7 % 2,2 %
     Andel av sysselsettingen   67,9 % 29,1 % 3,0 %

    De tre sektorene er relativt kjønnsdelte. 82 prosent av alle sysselsatte kvinner jobber innen serviceyrker.

    23,8 prosent av landets sysselsatte jobbet i offentlig sektor i 2019.

    Se Estlands statistikkbyrås oversikt for mer detaljerte tall.

  • 5. Arbeidsmarked

    Arbeidsstyrken i Estland (15–74 år) utgjør rundt 690 000 personer – EUs 4. minste.

    Deltakelsen i arbeidslivet er relativt høy. For nevnte aldersgruppe, var sysselsettingsandelen på 66,7 prosent i tredje kvartal 2021 – 5. høyest blant EU-landene. Andelen har klatret siden et bunnpunkt etter finanskrisa på rundt 55 prosent.

    Blant personer mellom 20 og 64 år lå sysselsettingsandelen på rundt 80 prosent i siste halvdel av 2021.

     

    Arbeidsledighet

    Estland hadde i 2008 en arbeidsledighet på 5,5 prosent, godt under EU-snittet. Finanskrisa førte til en dramatisk økning i ledigheten som var oppe i 16,7 prosent i 2010, og godt over EU-snittet.

    Ledigheten har falt jevnt i takt med den økonomiske fremgangen, men klarte først å tangere tallene fra før finanskrisa i 2019, med 4,4 prosent.

    Koronakrisa førte til en økning på 2,4 prosentpoeng i 2020, til 6,8 prosent – fremdeles under EU-snittet.

    EU-kommisjonen anslår (november 2021) at andelen arbeidsledige for årene 2021–2024 vil ende på henholdsvis 6,8, 5,7 og 5,2 prosent.

    Omfanget av unge som står i fare for å falle ut av systemet har vært noe problematisk. Som følge av finanskrisa var en femtedel av unge i alderen 15 til 29 år såkalte NEETs (unge utenfor jobb, utdanning, opplæring) i 2009. Siden har andelen sunket ned til rundt 10 prosent i 2019, godt under EU-snittet, før den skjøt opp til 13,4 prosent i tredje kvartal 2021.

     

    Lønnsutvikling og minstelønn

    Estland opplevde svært sterk lønnsvekst på 2000-tallet. Gjennomsnittlig inntekt økte med 20 prosent per år fra 2005 til og med 2007. Til tross for at den krympet med nær 6 prosent i 2009 og noe over 3 prosent i 2010, økte den gjennomsnittlige inntekten på 9,7 prosent hvert år fra 2004 til og med 2018 – aggregert innebar det en tredobling av inntekten i hele denne perioden.

    EU-kommisjonen anser den høye lønnsveksten som en risiko for svekkelse av landets konkurranseevne, men spår også at den vil flate ut.

    Lønnsnivået er like fullt lavt etter vesteuropeisk standard. I 2020 var den gjennomsnittlige månedlige bruttolønna på 1380 euro, noe under 14 000 kroner. Godt opp fra rundt 1000 euro i 2015.

    Snittet for årlig disponibel inntekt ble beregnet å være 13 700 euro i 2019, rundt 140 000 norske kroner.

    Landets minstelønn ble fra 1. januar 2022 satt opp til 3,86 euro per timen, eller noe i underkant av 40 kroner. Månedlig minstelønn, ved fulltidsarbeid, ble satt til 654 euro (rundt 6500 kroner).

    Fastsettelsen av minstelønna bygger på forhandlinger mellom arbeidslivets parter. Man har så langt klart å unngå at staten skjærer gjennom, selv om det var nære på at dette skjedde i 2019.

  • 6. Partene i arbeidslivet

    Estland har blant EUs laveste organisasjonsgrad. I 2019 ble den anslått å være på 4,8 prosent blant sysselsatte (aktive arbeidstakere) – totalt 25 000 personer. Selv om andelen har stabilisert seg noe de senere år, etter et kraftig fall på 1990-tallet, er organisasjonsgraden ned 0,6 prosentpoeng siden 2015.

    Blant arbeidsgiverne er 50,5 prosent (målt etter andelen arbeidstakere) organiserte, men dette er i hovedsak store arbeidsgivere – tallet utgjør kun rundt 3 prosent av virksomhetene (2019). Medlemskapene er mer rettet mot bransjerepresentasjon og politisk påvirkning enn partssamarbeid. Kun én av de tre sentrale arbeidsgiverforeningene er involvert i kollektive forhandlinger.

    Tariffdekningen i landet er høyst usikker. Den spenner fra 6,1 prosent (2018) til 18,6 prosent (2015). Siden kollektive avtaler nær utelukkende er orientert mot lønn, vil alle estere som påvirkes av fastsettingen av den nasjonale minstelønna – hvor partene er involvert – kunne dra tallet opp.

     

    Arbeidsgiverne

    Den største hovedsammenslutningen på arbeidstakersiden i Estland er EAKL («Eesti Ametiühingute Keskliit», Estonian Trade Union Confederation), som ble stiftet i 1990.

    Organisasjonen ble anslått å ha 19 200 medlemmer i 2020, en nedgang fra ca. 30 000 medlemmer i 2012. EAKL er en søsterorganisasjon av LO og organiserer hovedsakelig industriarbeidere.

    Den nest viktigste hovedsammenslutningen er TALO («Teenistujate Ametiliitude Keskorganisatsioon», Estonian Employees’ Unions’ Confederation), som brøt ut fra EAKL i 1992, og består av akademikere. TALO hadde omtrent 3200 medlemmer i 2020.

    I tillegg er det en rekke frittstående fagforbund med medlemstall på 10 000 og nedover.

     

    Arbeidsgiverne

    På arbeidsgiversiden er ETKL («Eesti Tööandjate Keskliit», Estonian Employers’ Confederation) den viktigste aktøren – iallfall når det kommer til partsforhold. Organisasjon er den eneste av de store som deltar i kollektive forhandlinger, og er organisasjonen som mest naturlig deltar i nasjonale to- og trepartssamtaler.

    ETKL omfatter bedrifter i privat sektor og er medlem i de internasjonale arbeidsgiverorganisasjonene IOE og UNICE. I 2020 hadde de 149 medlemmer som samlet representerte nær 2000 bedrifter.

    Øvrige, som altså er rene bransjeorganisasjoner – og er større:

    • EKTK («Eesti Kaubandus-Tööstuskoda», Estonian Chamber of Commerce and Industry): 3500 medlemmer som samler rundt 5000 bedrifter.
    • EVEA («Eesti Väike- ja Keskmiste Ettevõtjare Assotsiatsioon», Estonian Association of SMEs): 386 medlemmer som samler rundt 5200 bedrifter.

     

    Partssamarbeid

    En undersøkelse gjort av det estiske statistikkbyrået viser at fagforeninger er mest vanlig i virksomheter med mer enn 250 ansatte. Vesentlige deler av økonomien, særlig innen finans, bygg og anlegg og de fleste små bedrifter, har i praksis ingen fagforeningsrepresentasjon.

    Kollektive forhandlinger er svært desentraliserte og foregår nesten utelukkende på bedriftsnivå, både i privat og offentlig sektor. Lønnsnivået blir som regel fastsatt på bedriftsnivå, med unntak av innenfor helse og transport der lønn fastsettes på bransjenivå.

    Minstelønnen blir satt på nasjonalt nivå i samarbeid mellom ETTK og EAKL. Kulturarbeideres minstelønn blir også forhandlet på nasjonalt nivå mellom TALO og Kulturdepartementet.

    Årsaken til at tariffdekningen har falt drastisk de senere år – fra over 30 prosent i 2009 – skyldes iallfall delvis at parlamentet i 2012 vedtok en lovendring som gjør at avtaler kan termineres ved utløp av en av partene, og altså at systemet ikke lenger legger opp til automatisk videreføring fram til ny reforhandling.

    I årene 2015–2019 var det kun én formell streik i landet, i 2018. I tillegg har man et system for punktstreiker (maks 60 minutter) som fungerer som en advarsel overfor arbeidsgiver, men heller ikke disse har det vært mange av i perioden.

    Lønn er den klart dominerende tematikken i avtalene – spørsmål om arbeidstid er eksempelvis sjeldent tema.

    Det er etablert sosial dialog mellom partene på nasjonalt nivå, gjennom trepartssamarbeid, men dette er fremdeles ikke godt institusjonalisert i Estland. Partene i arbeidslivet har de siste årene ofte uttrykt misnøye med at de ikke blir inkludert i de politiske beslutningsprosessene.

    Slike samtaler finner imidlertid sted, i senere tid jevnlig mellom myndighetene, EAKL og ETKL. Den mest sentrale oppgaven er å foreslå nye satser for minstelønn.

    Landet fikk for øvrig nylig sine første større lovendringer innen HMS-beskyttelse på flere tiår i 2019–2020. Bredden og kvaliteten i denne beskyttelsen ble utvidet, og det ble åpnet for strengere sanksjonering ved overtramp.

    Se også en liste over estiske organisasjoner på dette området.

  • 7. Migrasjon

    Den årlige emigrasjonen fra Estland er lav i antall personer, men høy som andel av befolkningen. I 2019 emigrerte 12 800 personer. Dette har vært det rådende nivået siden 2015, men er en dobling fra nivået før dette.

    Rundt 50 000 estiskfødte i arbeidsfør alder (20–64 år) oppholder seg hovedsakelig i et annet EU-land (noe ned i 2020). Dette utgjør noe under 10 prosent av befolkningen i samme alderssegment. Estiske arbeidere drar hovedsakelig til Finland.

    Dette er likevel betraktelig lavere tall enn for Latvia og Litauen. Estland er dessuten et av få EU-land der flere vendte hjem enn utvandret i tida etter 2018 (før koronapandemien).

    Antallet bosatte i Estland uten estisk statsborgere er på den annen side svært høyt – 200 000 personer i 2020. Landet har blant EUs største andel ikke-nasjonale innbyggere (17 prosent) så vel som tredjelandsborgere (ikke-EU-borgere), først og fremst grunnet de mange russisk-ættede fra Sovjet-tida som ikke har estisk statsborgerskap – et politisk betent spørsmål.

    Statistikken over estisk inn- og utvandring er sammensatt, siden de er blant EU-landene med størst andel pendlere – arbeidstakere som krysser en landegrense mellom fast bosted og arbeidsplass.

     

    Estere i Norge

    Noe under 3000 estere har vært (registrert) bosatt i Norge de senere årene – 2750 personer i 2020. Rundt halvparten har bodd her i sju år eller mer.

    Dette utgjør en tiendedel av antallet litauere og en tredjedel av antallet latvere.

    Kjønnsfordelingen er nær i balanse, men med en svak overvekt av menn.

  • Alf Tore Bergsli
  • desember 2022

Fra nyhetsarkivet vårt


Hvor vi er

Besøksadresse: Borggata 2B,
Grønland, Oslo.
Kart

Fafo Østforum

Prosjektleder og web-redaktør:
Anne Mette Ødegård

Prosjektmedarbeidere:
Alf Tore Bergsli, Johanne Stenseth Huseby og Tina Østberg

Kontakt redaksjonen: Epost

logo fafo 194x64

Postboks 2947 Tøyen, 0608 Oslo
Tlf: (+ 47) 22 08 86 00
Daglig leder: Tone Fløtten

Copyright © 2022 fafooestforum.no | Design: Alf Tore Bergsli, programmering: Ørnulf Bratlie