Språkvansker blant arbeidsinnvandrere

Språkvansker blant arbeidsinnvandrere

Faktaflak fra Fafo Østforum

Johanne Stenseth Huseby

Språkvansker i arbeidslivet har vært et gjentakende tema i forbindelse med den rekordhøye arbeidsinnvandringen som fulgte EU-utvidelsene i 2004 og 2007. EØS-borgere har verken rett eller plikt til å lære norsk. Arbeidsinnvandrere fra tredjeland (utenfor EØS) har plikt, men ikke rett til å lære seg norsk.

Det offentlige språkopplæringstilbudet i Norge henger i stor grad sammen med innvandrergruppers rettigheter og plikter til slik opplæring i henhold til integreringsloven. EØS-borgere er ikke omfattet av denne loven. Hvilke grupper som har rett og/eller plikt til opplæring er knyttet til deres grunnlag for oppholdstillatelse. Rettigheter handler om retten til gratis opplæring i norsk etter lærerplanen fastsatt av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. Innvandrere uten rett til norskopplæring må selv betale for dette. Plikt handler om å måtte oppnå et visst nivå i norsk språk (og samfunnskunnskap) for å kunne søke om permanent opphold eller statsborgerskap.

Arbeidsinnvandrere fra EØS-landene står i fare for å ikke lære norsk like godt som de øvrige gruppene innvandrere. De har mulighet til å selv finne og betale for norsktilbud, men barrierer som manglende informasjon, tilgjengelighet, tid, overskudd og betalingsevne gjør dette utfordrende. En kartlegging fra Rambøll viser at deltakelse i språkopplæringen spesielt hindres av høye priser, og at innvandrere som ikke har rett til opplæring ender med fragmentert læring og lite læringsutbytte.

Utfordringer

Rambøll fant at mange arbeidsinnvandrere fra EØS-land opplever hindre fra å lære norsk, blant annet at de ikke har tid eller energi til å delta i opplæringen ved siden av full jobb. Videre opplever mange at de klarer seg i jobben med bare engelsk, slik at arbeidsgiver ofte ikke oppfordrer dem til å lære norsk. Den samme gruppen vektlegger imidlertid at norskferdigheter kunne gitt dem økte muligheter på arbeidsmarkedet, og bedre inkludering i samfunnet for øvrig. At arbeidsinnvandrere fra EØS ikke har rett på gratis norskopplæring, kan også påvirke hvilke tilbud de velger å benytte. Ettersom de ikke nødvendigvis benytter tilbydere som imøtekommer kvalitetsstandarder, er det mer usikkert hvilken kvalitet denne gruppen får på opplæringen de deltar i.  

I en Fafo-rapport fra 2021 undersøker Ødegård og Andersen arbeids- og levevilkår for bosatte arbeidsinnvandrere fra Polen og Litauen – deriblant deres vurderinger av egne norskferdigheter. I studien finner de at blant 1000 arbeidsinnvandrere fra Polen og Litauen mente hele 30 prosent at de snakker ganske lite norsk, og 8 prosent at de ikke snakker norsk. Blant respondentene opplyser tre av ti blant de polske, og sju av ti blant de litauiske arbeidsinnvandrerne at de hadde deltatt på norskkurs. Studien finner imidlertid ikke at de som har deltatt på kurs vurderer sine norskkunnskaper som noe bedre enn de som ikke har deltatt.

Språk og kultur

Mangel på norskkunnskaper fører ofte til dårligere kjennskap til rettigheter og reguleringer i arbeidslivet, som igjen kan gjøre arbeidstakerne ekstra sårbare for utnytting. I verste fall fører språkbarrierer til sykdom, ulykker, marginalisering og avhengighet av velferdsordninger. Manglende kjennskap til kulturelle koder og nasjonale sertifiseringsordninger kan også gjøre det vanskelig å fullt ut benytte sin medbrakte utdanning, kompetanse og erfaring i et nytt land.

Språkbarrierer kan ha en sammenheng med kultur, og prege måter å uttrykke seg på, forholdet til arbeidsgiver og tilnærming til kunder, brukere og pasienter, som igjen kan påvirke samarbeidet med kolleger. Det er gjennom flere studier vist til eksempler på segregering både i arbeidet og i pausene.

Eksempelvis viser en SINTEF-rapport til tilfeller på norske byggeplasser hvor utenlandske arbeidstakere settes sammen i arbeidsgrupper etter nasjonalitet, noe som hindrer deres praktisering av norsk i hverdagen. Rapporten peker også på tilfeller hvor disse arbeidsgruppene «videreføres» i lunsjen, og at dårlig kommunikasjon hindrer samarbeid mellom gruppene.

Tilbydere

Kommunene har ansvar for å tilby språkopplæring til de gruppene som har rett til det, og er derfor også den mest sentrale tilbyderen av språkopplæring. Arbeidsgivere kan også spille en viktig rolle for betaling, tilrettelegging og gjennomføring av språkopplæring til ansatte med behov for bedre norskferdigheter. I helsevesenet stilles egne krav om norsk språkkompetanse for å kunne utføre arbeidsoppgavene på en forsvarlig måte, av hensyn til pasientsikkerheten. Disse kravene er det arbeidsgiver som har ansvar for å oppfylle.

Kun et fåtall har utviklet et tilbud om norskopplæring spesielt rettet mot arbeidsinnvandrere fra EØS, enten gratis eller til reduserte priser. Slike tilbud avhenger av offentlig finansiering eller frivillig arbeidskraft, som igjen utfordrer den nødvendige undervisningskompetansen og kontinuiteten. Stiftelsen Caritas en viktig tilbyder, og har siden 2011 drevet et omfattende arbeid med veiledning og informasjon av arbeidsinnvandrere fra EØS. Valle kommune har også satt i gang et initiativ for gratis språkopplæring av arbeidsinnvandrere, på bakgrunn av at denne gruppen ikke har rett på norskopplæring.

Veien videre

Flere prosesser er satt i gang for å forbedre dagens integrerings- og kompetansepolitikk for voksne innvandrere. Blant annet er en større reform av integreringspolitikken innledet, hvor integreringsloven er det største tiltaket. Loven trådte i kraft 1. januar 2021, og erstattet introduksjonsloven. Den nye loven inneholder blant annet endringer i den lovregulerte norskopplæringen i Norge.

I 2021 ble 25 millioner kroner innvilget over statsbudsjettet til norskopplæring, uavhengig av innvandringsårsak og botid i Norge. Den omfattet altså også arbeidsinnvandrere fra Sentral- og Øst-Europa.  Dette tilbudet gjelder både for personer som har brukt opp sine rettigheter til opplæring, eller som ikke har rett til gratis opplæring.  Tiltaket var et ledd i Solberg-regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet. Ordningen ble videreført med 30 millioner kroner i 2022, og heter nå «Tilskudd til norskopplæringsordning».

Et annet initiativ for videreutviklingen av norsk integreringspolitikk er Arbeidsinnvandrerutvalget. Utvalget ble utnevnt av regjeringen 13. august 2021, og skal undersøke situasjonen til arbeidsinnvandrere og deres familier. Videre skal utvalget evaluere integreringspolitiske virkemidler for å forbedre integreringen av arbeidsinnvandrere i norsk arbeids- og samfunnsliv. Utvalget skal komme med sin innstilling i desember 2022.

Referanser:

Friberg, J. H., Elgvin, O. & Djuve, A. B. (2013). Innvandrerne som skulle klare seg selv. Når EØS-avtalens frie flyt av arbeidskraft møter velferdsstatens bakkebyråkrati. Fafo-rapport 2013:31.

Rambøll Management Consulting & Randen, G. T. (2021). Kartlegging av tilbud om språkopplæring og språktrening for voksne innvandrere i Norge og øvrige nordiske land.

Regjeringen (2021). Strategi mot arbeidslivskriminalitet (2021–). Tiltak 21. Norskopplæring for arbeidsinnvandrere

SINTEF. (2017). Flerkulturelle arbeidsplasser i byggenæringen.

Språkrådet (2018). Språk i Norge – kultur og infrastruktur.

Ødegård, A. M. & Andersen, R. K. (2020). Norskkompetanse blant arbeidstakere født i utlandet. Fafo-rapport 2020:27.

Ødegård, A. M. & Andersen, R. K. (2021). Arbeids- og levekår for bosatte arbeidsinnvandrere fra Polen og Litauen. Fafo-rapport 2021:14.


 

Publikasjonsår: 2022



Relaterte nyheter


  • Hvor vi er

    Besøksadresse: Borggata 2B,
    Grønland, Oslo.
    Kart

    Fafo Østforum

    Prosjektleder og web-redaktør:
    Anne Mette Ødegård

    Prosjektmedarbeidere:
    Alf Tore Bergsli, Johanne Stenseth Huseby og Tina Østberg

    Kontakt redaksjonen: Epost

    logo fafo 194x64

    Postboks 2947 Tøyen, 0608 Oslo
    Tlf: (+ 47) 22 08 86 00
    Daglig leder: Tone Fløtten

    Copyright © 2022 fafooestforum.no | Design: Alf Tore Bergsli, programmering: Ørnulf Bratlie