Kommentar: – Da innvandringspolitikken fikk sitt barometer
– Integreringsbarometeret blir ofte omtalt som et nøytralt mål på folkemeningen. Men historien bak barometeret viser at det også er et politisk styringsverktøy. Derfor bør Stortinget se nærmere på hvordan spørsmålene brukes – og misbrukes, skriver Majoran Vivekananthan, ansvarlig redaktør i Utrop.
Integreringsbarometeret er gjennomført av Institutt for samfunnsforskning (ISF) på oppdrag fra IMDi. Vivekananthan er blant annet kritisk til undersøkelsens spørsmålsformuleringer, svaralternativ og analyse. Utdrag fra kommentaren:
Politiske barometre måler ikke bare været. De er også med på å definere hva som regnes som høytrykk og lavtrykk i den offentlige samtalen.
Derfor må historien om Integreringsbarometeret fram i lyset.
Norge hadde allerede en holdningsundersøkelse om innvandrere og innvandring. SSBs serie ble første gang stilt i en omnibusundersøkelse i juni 1993.
Så kom IMDi i 2026. Det er her skiftet skjer.
SSBs holdningsundersøkelse blir til Integreringsbarometer
Det var ikke bare et navneskifte.
(...)
I 2026-rapporten skriver IMDi at Integreringsbarometeret er gjennomført tolv ganger siden 2005. Men rapporten presiserer også at andelen personer med innvandringsbakgrunn i nettoutvalget er under 10 prosent, mens andelen i befolkningen er 21 prosent.
Det betyr at Integreringsbarometeret i stor grad måler hva majoriteten mener om minoriteten.
(...)
Er Integreringsbarometeret blitt et nøytralt mål på holdninger – eller et kunnskapsverktøy som i praksis gjør det lettere å legitimere høyresidens innstrammingspolitikk?
Et barometer skal måle trykket. Det skal ikke blåse vinden i én bestemt retning.
