Fafo Østforums landrapporter

Litauen

Lietuvos Respublika

Kilde: Wikimedia Commons
Kilde: Colourbox.com

Litauen er med sine 2,8 millioner innbyggere det mest folkerike av de baltiske landene.

Litauen oppnådde både EU- og NATO-medlemskap i 2004. Ved folkeavstemningen om EU-medlemskap stemte hele 91 prosent ja, og med unntak av Slovakia var Litauen dermed landet der ja-siden fikk høyest oppslutning.

Litauen er det nest største opprinnelseslandet for arbeidsinnvandring fra Øst-Europa til Norge, etter Polen. I fjerde kvartal av 2019 var 27 942 litauere sysselsatt (og bosatt) i Norge.

Landet gikk over til euro i 2015, etter å ha benyttet den nasjonale valutaen litas siden 1993.

Kjappe tall


Velg tema

  • 2. Økonomi

    Litauen er den 22. største økonomien i EU27 med et bruttonasjonalprodukt (BNP) på rundt 48,7 milliarder euro i 2019.

    Samme år lå BNP per innbygger på 84 prosent av EU-snittet – en kraftig innhenting på 8 prosentpoeng bare siden 2016.

    Litauen har hatt en god vekst også når EU som helhet går langsommere. Privat forbruk og høy eksport er motorer i dette, ifølge EU-kommisjonens 2020-gjennomgang .

    De statlige finansene er i balanse, bankvesenet skal stå sterkt og boligmarkedet viser ingen tegn til å gå for varmt.

    Arbeidsmarkedet preges av mangel på arbeidskraft grunnet emigrasjon og en generell befolkningsnedgang, men med økende lønninger som effekt.

    Takten i investeringer i det litauiske næringslivet er likevel under det den burde være for et land som ennå har en lang vei å gå for å ta igjen EU-snittet.

    På lengre sikt er den aldrende befolkningen og svakheter innen nasjonale systemer for utdanning og helse mest bekymringsverdig.

    Landet har dessuten høy inntektsulikhet, hvor landets 20 prosent rikeste husholdninger tjener sju ganger så mye som de 20 prosent fattigste. De har blant EUs laveste sosialøkonomiske støtteordninger.

     

    Inflasjon

    Litauen ble del av eurosonen fra 2015. Forsinkelsen skyldtes blant annet problemer med høy inflasjon i søknadsperioden.

    Finanskrisa ledet til en inflasjon på 11,1 prosent (HICP) i 2008, tredje høyest i EU etter Latvia og Bulgaria. De påfølgende årene holdt den seg relativt høy, deretter med lav rate eller deflasjon i 2015 på grunn av fallende energi- og matvarepriser, før den var oppe i 3,7 i 2017 og så flatet ut.

    Også koronaåret 2020 og de to påfølgende årene vil ha en relativt lav inflasjon, ut fra EU-kommisjonens beregninger , henholdsvis 1,3, 1,5 og 1,7 prosent.

     

    Utenlandske investeringer

    Litauen regnes som et bedriftsvennlig land og tiltrakk seg relativt store utenlandske investeringer da landet ble EU-medlem.

    Beholdningen av utenlandske direkteinvesteringer (FDI) har likevel holdt seg relativt stille, på rundt 40 prosent av BNP, fra 2010 til 2019. Dette er betydelig lavere enn EU-snittet på 61,1 prosent.

    Litauiske næringsliv- og finansfolk har også i økende grad investert i øvrige land, men andelen av BNP har ligget noenlunde stille på rundt 10 prosent siden 2012.

    «Stillstanden» på papiret innebærer likevel krav om en underliggende vekst for å holde tritt med en solid vekst i BNP. I absolutt verdi utgjorde utenlandsinvesteringene i Litauen 20,8 milliarder dollar i 2019, en dobling siden 2005.

    Korrupsjon er et problem, men rangeringen som nr. 35 i verden på Transparency Internationals korrupsjonsindeks (2019) er ikke spesielt svak i østeuropeisk sammenheng, og noen steg opp på lista i løpet av få år.


    Økonomisk utvikling 1991–2008

    Etter å ha blitt selvstendig i 1991, gjennomførte Litauen en rekke reformer for å legge om til markedsøkonomi, inkludert en bred privatisering av statlige eiendommer og virksomheter. Særlig viktig i denne perioden var en overgang fra økonomisk avhengighet av Russland til økt handel med Europa.

    Dette var ikke smertefritt, med innslag av arbeidsledighet og høy inflasjon.

    Litauen opplevde rask økonomisk vekst på 1990-tallet, selv om økonomien ble satt noe tilbake av den økonomiske krisen i Russland i 1998. På 2000-tallet opplevde Litauen en betydelig økonomisk vekst, og landets BNP økte med omtrent 7,5 prosent årlig fra 2000 til 2008.


    Finanskrisa – brutal og kort

    Finanskrisa i 2008 rammet de baltiske landene hardt. I Litauen sank BNP med 14,8 prosent i 2009 – EUs verste dette året, tett fulgt av de to øvrige baltiske landene.

    Regjeringen gjennomførte hurtig vidtrekkende økonomiske reformer, blant annet med sikte på å tiltrekke seg utenlandske investeringer og fremme eksporten.

    Litauen nådde da også bunnen allerede i 2009. Siden har landet hatt en BNP-utvikling på pluss-siden, i snitt 3,5 per år, og de tre årene til og med 2019 rundt 4 prosent.

    Målt etter BNP-utviklingen fram til i dag, klarte Litauen seg bedre enn begge de to andre baltiske landene, og særlig målt mot Latvia.

  • 3. Handel med verden og Norge

    Litauen hadde i 2019 et handelsoverskudd på 2,5 milliarder euro , først og fremst takket være et stort overskudd innen tjenester, mens varer iallfall i 2018 gikk noe i minus.

    Litauens handel er i verdi mest utbredt med følgende land.

    • Eksport: Russland, Latvia, Polen, Tyskland og Sverige.
    • Import: Russland, Tyskland, Polen, Latvia og Nederland.

    Når det gjelder varer er følgende mest utbredt:

    • Eksport: Raffinert petroleum, møbler, sigaretter, acetalplast og medikamenter.
    • Import: Råolje, biler, medikamenter, raffinert petroleum og traktorer.

    Handelen mellom Norge og Litauen har økt kraftig de siste årene og er fremdeles i vekst. Fra 2004 har importen til Norge femdoblet seg og eksporten til Litauen tidoblet seg. Tallene økte også taktfast gjennom finanskrisa.

    Norge har et lite handelsunderskudd, med 7,4 milliarder kroner i import-verdi og 6,2 milliarder i eksport-verdi i 2019. Dette var en økning på henholdsvis 708 millioner og 1,1 milliarder bare siden 2018.

    Fra Litauens perspektiv sto det norske markedet for 3,0 prosent av eksporten og 1,9 prosent av importen (2018).

    De to landene har omfattende samhandel innenfor skipsindustrien. I tillegg eksporterer Litauen tre og trevarer, klær, metall og maskiner til Norge, mens gass, fisk og maskiner går den andre veien.

    Norsk næringsliv er synlig til stede i Litauen, og mer enn 250 norske investorer driver forretningsvirksomhet i landet. Blant disse er Gjensidige, Visma og Kitron.

    Gjennom EØS-midlene bidrar Norge til sosial og økonomisk utjevning og samarbeid i Europa. I perioden for 2014–2021, er Litauen bevilget 117,6 millioner euro .

    Blant innsatsområdene er justissektoren med vekt på kriminalomsorg og bekjempelse av organisert kriminalitet, bekjempelse av arbeidslivskriminalitet, utdanning, forskning, næringsutvikling i samarbeid med norske bedrifter, klimatiltak og forebygging av miljøkatastrofer.

  • 4. Næringsstruktur

    Litauen har en velutviklet industri som blant annet produserer kjemikalier, maskiner og bygningsmaterialer, i tillegg til mer tradisjonelle næringer som treforedling og tekstil- og matvareproduksjon.

    Landet har også opplevd sterk vekst innenfor informasjonsteknologi og elektronikk.

    Service er den største næringsgruppen, ifølge vår sammenstilling av 2019-tall fra ILO (sysselsetting) og Verdensbanken (verdi):

    • Service: 61,4 prosent av BNP-tilført verdi; 67,9 prosent av sysselsettingen
    • Industri: 19,2 prosent; 25,3 prosent
    • Jordbruk o.l.: 3,2 prosent; 7,3 prosent

    Service har vokst som verdi-andel, mens både industrien og primærnæringene har vært noe i tilbakegang.

  • 5. Arbeidsmarked

    Ved inngangen til 2020 var 1,28 millioner personer (20–64 år) registrert sysselsatt i Litauen. Antallet har sunket med 116 000 personer siden 2004. Dette skyldes en generell nedgang i arbeidsstyrken på 16 prosent fra 2010 . En aldrende befolkning ventes å sette Litauen på en rekke prøvelser, med krav om investeringer i helse, kompetanse og læring.

    Mange med ettertraktet spesialkompetanse har ofte søkt seg til andre land.

    Sysselsettingsraten var i 2019 på 78,2 prosent – 7. best i EU, på linje med i Danmark. EU27-snittet dette året var på 67,3 prosent.

    Kjønnsforskjellene er svært små: 79,0 prosent blant menn og 77,4 prosent blant kvinner i 2019. Kun kvinnene i Sverige hadde en bedre sysselsettingsrate blant EU-landene.

     

    Arbeidsledigheten

    Litauen hadde lav arbeidsledighet under den økonomiske fremgangsperioden på 2000-tallet. I årene fra 2009 til 2014 lå imidlertid andelen over 10 prosent , med en topp på hele 17,8 prosent i 2010 – tredje høyest i EU, etter Spania og Lativa, og nær det doble av EU-snittet.

    Videre fram til og med 2019 falt imidlertid ledigheten taktfast, ned til 6,3 prosent i 2019, 0,4 prosentpoeng under EU27-snittet.

    Etter en ny topp på 8,9 prosent i koronaåret 2020, anslår EU-kommisjonen at arbeidsledigheten i Litauen vil fortsette å synke ned mot samme nivå igjen – 8,0 prosent i 2021 og 6,9 prosent i 2022.

    Da Litauen ble medlem av EU i 2004 hadde de allerede klarte å dempe arbeidsledigheten blant de unge som hadde økt kraftig rundt år 2000. Såkalte NEET – ungdom mellom 15 og 29 år som hverken er i arbeid, utdanning eller opplæring – lå på 12,9 prosent i 2004 – under EU-snittet.

    Med unntak av en mindre oppgang etter finanskrisa har denne andelen sunket over tid, ned til 10,9 prosent i 2019. Nivået lå da 2,4 prosentpoeng under EU-snittet.

    Litauen er et av de landene der det har vært gjennomført pilotprosjekter som en del av ungdomsgarantien.

     

    Lønn og lønnsutvikling

    Litauen hadde en ekstrem økning i lønnsnivået i perioden før finanskrisen – til sammen 15,1 prosent for årene 2004–2007 . Økningen var særlig stor innenfor bygg og anlegg, helse, industri og handel.

    Årsaken det vises til er gjerne de demografiske trendene og emigrasjon og dermed konkurranse om arbeidstakerne på hjemmemarkedet.

    Som følge av finanskrisen ble det først en stagnasjon, og i 2009 en reduksjon i lønningene. Årene 2008–2012 så til sammen kun 2,7 prosents vekst, etterfulgt av 5,5 prosents vekst årene 2013–2016.

    Siden har man sett store årlige økninger: 9,5 prosent i 2017, deretter 7,7 prosent i 2018 og 7,0 prosent i 2019.

    Før koronakrisa anslo EU-kommisjonen at lønningene uansett ville dale ned mot 4,0 i 2021.

    I fjerde kvartal 2019 var gjennomsnittlig brutto månedslønn 1358 euro brutto og 858 euro netto , ifølge landets statistikkbyrå. Også inn i koronakrisa vokste gjennomsnittslønningene kraftig, til 928 euro i tredje kvartal 2020 (netto).

    Minstelønna i Litauen har blitt kraftig oppjustert siden 2018 da denne var på 400 euro per måned. I 2019 ble bruttolønna satt til 555 euro, og i 2020 til 607 euro. For 2021 ble den satt til 642 euro. Det tilsvarer rundt 465 euro netto, og nær 4 euro per arbeidstime (3,93).

  • 6. Arbeidslivets parter

    Organisasjonsgraden i Litauen er lav – anslagsvis 9 prosent – og kun rundt 100 000 arbeidstakere er fagorganiserte. Blant arbeidsgiverne er andelen organiserte omtrent det doble.

    Tallene er mangelfulle, men tariffavtaledekningen ser ut til å ha stupt siden 2013 . For 2019 så man likevel en viss økning i partssamarbeid, blant annet ved at kollektive avtaler dekket rundt 15 prosent av arbeidstakerne i 2019 – en viss vekst. Det er likevel først og fremst i offentlig sektor man har et fungerende system med tariffavtaler.

    EU-kommisjonen peker på at sentrale aktører i liten grad anerkjenner betydning av partssamarbeid.

     

    Arbeidstakerne

    Fagbevegelsen i Litauen har tidligere vært oppsplittet og lite effektiv. Først i 2002 fikk arbeidstakersiden en viss tyngde, da Litauens to største fagforeninger med historie fra Sovjet-tida fusjonerte. Resultatet ble Lithuanian Trade Union Confederation (LPSK), en organisasjon med rundt 56 000 medlemmer fordelt på 25 bransjer.

    To andre fagforeninger av betydning er Lithuanian Labour Federation (LDF) og Solidarumas (LPS), med henholdsvis 13 000 og 10 000 medlemmer.

    I tillegg kommer noen selvstendige fagforeninger.

    Alle disse tre fagforeningene organiserer medlemmer både fra privat og offentlig sektor, og det er først og fremst politisk ståsted som skiller dem. LPSK har tradisjonelt stått nært sosialdemokratene, LDF har kristendemokratisk bakgrunn og tilbøyeligheter, og LPS, som navnet hinter til oppsto under uavhengighetskampen, har lent seg mer mot konservativ/borgerlig retning, men er nå nøytrale.

    Disse tre organisasjonene inngikk i 2009 en nasjonal avtale som peker mot en mer konsolidert politikk. Man har også diskutert å slå sammen alle tre.

    For å starte en fagforening i Litauen må man representere minst 20 prosent av medlemmene (og minst 3 personer) i en virksomhet eller ha minst 30 medlemmer.

     

    Arbeidsgiverne

    Litauen har to store arbeidsgiverorganisasjoner: Lithuanian Business Employers' Confederation (LDK) og Lithuanian Confederation of Industrialists (LPK).

    LPK representerer særlig store virksomheter, mens LDK i hovedsak organiserer Litauens små og mellomstore bedrifter.

    Til sammen er omtrent 20 prosent av alle bedrifter medlem av en arbeidsgiverorganisasjon.

     

    Kollektive forhandlinger

    Kollektive forhandlinger foregår nesten utelukkende på bedriftsnivå. I 2017 ble imidlertid lønnsbetingelser for første gang definert i en landsdekkende tariffavtale, gjentatt i 2019.

    Både utdannings- og helsesektoren er nå dekket av egne kollektive avtaler med lønnssatser.

    Eurofounds undersøkelse i 2013 tilsa at 20 prosent av ansatte i Litauen er dekket av tariffavtaler, men tallet settes nå til 15 prosent (2019).

    Allmenngjøring er mulig fra 2003, men har aldri blitt brukt i praksis.

    På nasjonalt nivå foregår samarbeidet hovedsakelig gjennom trepartssamarbeid. Trepartsorganet LRTT drøfter arbeidstid, arbeidslovgivning, sosiale reformer og pensjoner. I tillegg foreslår de minstelønnssatser for myndighetene.

    Fagforeningene har bare marginal innflytelse på disse spørsmålene gjennom trepartsorganet, både fordi arbeidsgiverne står sterkt og fordi det litauiske trepartsorganet kun har en rådgivende funksjon. Fagbevegelsen har derfor etterlyst mer utstrakt bruk av samarbeid med arbeidsgiversiden (topartssamarbeid).

    I 2017 ble en ny arbeidslivslov gjeldende. Loven setter blant annet regler for representasjon i det nasjonale trepartssamarbeidsorganet.

    To nye arbeidstakerorganisasjoner og to nye arbeidsgiverorganisasjoner er blitt invitert til å delta i LRTT. Det er også blitt satt krav om at bedrifter med gjennomsnittlig 20 ansatte eller fler må etablere råd for tillitsvalgte arbeidstakere (med mindre mer enn en tredjedel av de ansatte er med i en fungerende fagforening).

    2017 markerte også en endring når det gjelder rollen til partene i arbeidslivet. Den nye regjeringen, i tillegg til flere medlemmer av parlamentet, erklærte deres støtte til at partene skal inkluderes mer i politikkutformingsprosessen.

    Som nevnt peker imidlertid EU-kommisjonen på at enkelte sentrale aktører i liten grad anerkjenner betydning av partssamarbeid.

  • 7. Partene i arbeidslivet

    Arbeidstakerne

    Rundt 7 prosent av estiske arbeidstakere er organiserte, omkring 40 000 personer. Organisasjonsgraden er blant Europas laveste. Privat sektor lavere organisasjonsgrad enn i offentlig sektor. Tariffdekningen er på 33 prosent. Det er likevel mangel på nyere offentlig statistikk på dette området.

    Antallet organiserte falt dramatisk i 1990-årene, så vel som i årene fram til 2015, men regnes for å ha stabilisert seg noe.

    Den største hovedsammenslutningen på arbeidstakersiden i Estland er EAKL («Eesti Ametiühingute Keskliit», som ble stiftet i 1990. Organisasjonen regnes for å ha rundt 21 000 medlemmer (2016), en nedgang fra ca. 30 000 medlemmer i 2012. EAKL er en søsterorganisasjon av LO og organiserer hovedsakelig industriarbeidere.

    Den nest viktigste hovedsammenslutningen er Sambandet av estiske arbeidstakerorganisasjoner («Teenistujate Ametiliitude Keskorganisatsioon»; TALO), som brøt ut fra EAKL i 1992, og består av akademikere. TALO har hatt omtrent 3 000 medlemmer siden 2011 og frem til 2016, en nedgang fra 11 700 medlemmer i 2010.

    I tillegg er det en rekke frittstående fagforbund med medlemstall på 10 000 og nedover.

     

    Arbeidsgiverne

    På arbeidsgiversiden er Estisk Arbeidsgiversammenslutning («Eesti Tööandjate Keskliit»; ETTK) den viktigste aktøren. ETTK omfatter bedrifter i privat sektor og er medlem i de internasjonale arbeidsgiverorganisasjonene IOE og UNICE.

    ETTK er den eneste arbeidsgiverorganisasjonen som deltar i trepartssamarbeid på nasjonalt nivå.

    Den største arbeidsgiverorganisasjonen i Estland, Estisk handels- og industrisammenslutning (EKTE), deltar ikke i lønnsforhandlinger, men arbeider med å utvikle entreprenørskap.

     

    Partssamarbeid

    En undersøkelse gjort av det estiske statistikkbyrået viser at fagforeninger er mest vanlig i virksomheter med mer enn 250 ansatte. Vesentlige deler av økonomien, særlig innen finans, bygg og anlegg og de fleste små bedrifter, har i praksis ingen fagforeningsrepresentasjon.

    Kollektive forhandlinger er svært desentraliserte og foregår nesten utelukkende på bedriftsnivå, både i privat og offentlig sektor. Lønnsnivået blir som regel fastsatt på bedriftsnivå, med unntak av innenfor helse og transport der lønn fastsettes på bransjenivå. Minstelønnen blir satt på nasjonalt nivå i samarbeid mellom ETTK og EAKL. Kulturarbeideres minstelønn blir også forhandlet på nasjonalt nivå mellom TALO og Kulturdepartementet.

    Det er etablert sosial dialog mellom partene på nasjonalt nivå, gjennom trepartssamarbeid, men dette er fremdeles ikke godt institusjonalisert i Estland. Partene i arbeidslivet har de siste årene ofte uttrykt misnøye med at de ikke blir inkludert i de politiske beslutningsprosessene.

    Se også en liste over estiske organisasjoner på dette området.

    Landet fikk for øvrig nylig sine første større lovendringer innen HMS-beskyttelse på flere tiår i 2019–2020. Bredden og kvaliteten i denne beskyttelsen ble utvidet, og det ble åpnet for strengere sanksjonering ved overtramp.

  • 8. Migrasjon

    EU-kommisjonen peker på det store fallet i antallet personer i yrkesaktiv alder som et av Litauens største problem. Litauen har hatt svært høy arbeidsemigrasjon siden uavhengigheten i 1990. Litauen er et av de tre landene i EU med mest utvandring.

    Hvert år fra 2007 til 2018 emigrerte i snitt 44 000 litauere . Den største bølgen kom i 2010, året arbeidsledigheten toppet seg på hjemmebane. Da reiste 83 000 litauere ut. I nyere tid viste dette tallet over ny-utreisende tegn til å dale, ned mot 32 000 i 2018. Flere som har oppholdt seg i øvrige EU-land vender dessuten hjem.

    Like fullt: Antallet utreiste akkumulerer seg, og i 2019 oppholdt drøye 150 000 litauiske statsborgere (15–64 år) seg mer eller mindre permanent i et annet EU-land. Det tilsvarer 8,3 prosent av befolkningen i samme aldersgruppe.

    Landet har i liten grad vært mål for arbeidsinnvandring eller lignende immigrasjon. I 2019 hoppet likevel antallet opp til 47 000 personer uten litauisk statsborgerskap registrert som del av befolkningen. Dette er en dobling av det som har vært normen det siste tiåret.

    Arbeidsinnvandringen fra Litauen til Norge er som kjent stor. Litauere er den nest største gruppen arbeidsinnvandrere utenfor Norden, etter polakker. I fjerde kvartal av 2019 var 27 942 litauere sysselsatt (og bosatt) i Norge. I tillegg kommer mange på korttidsopphold.

  • Alf Tore Bergsli

Fra nyhetsarkivet vårt


Hvor vi er

Besøksadresse: Borggata 2B,
Grønland, Oslo.
Kart

Fafo Østforum

Prosjektleder og web-redaktør:
Anne Mette Ødegård

Prosjektmedarbeidere:
Alf Tore Bergsli og Tina Østberg

Kontakt redaksjonen: Epost

logo fafo 194x64

Postboks 2947 Tøyen, 0608 Oslo
Tlf: (+ 47) 22 08 86 00
Daglig leder: Tone Fløtten

Copyright © 2021 fafooestforum.no | Design: Alf Tore Bergsli, programmering: Ørnulf Bratlie